BINDAL: Ideen var der fra før, men det var først da Kjell Iver Johansen fra Brønnøysund la ut en beskrivelse av ruten på sin hjemmeside at turen ble en realitet. en hjemmesiden er absolutt verdt et besøk! Selv om ruta er strabasiøs nok, er det nok likevel den enkleste rutadersom en ikke skal bruke båtskyss.

Ruten går fra Tosbotnet, over Middagstinden (1005 meter) og ned til et terreng som ligger på ca. 680 meter før det igjen stiger opp til 1088 meter.

Truende skyer

Jeg startet turen fra Terråk utpå ettermiddagen og var framme i Tosbotnet rundt kl. 19.30 i stekende sol og dertil sterk varme.

Stigningaopp fra skogen og opp på snaufjellet krevde sitt. Varme og en myriade av insekter gjorde turen mindre behaglig, men etter å ha kommet over skogbandet ble det litt mer levelig, selv om en sverm av kvitfotfluer fortsatt hang på. Et tordenvær truet i øst og jeg forberedte meg til klesskifte, men det løste seg opp før det kom dit jeg var. Et tordenvær i nærmere 1000 meters høyde var det jeg minst hadde ønsket meg.

Takk og pris for at det ikke kom. Jeg hadde nok vurdert og snudd, og gått ned av selve fjellet dersom det hadde kommet. Nå slapp jeg i alle fall det. Etter hvert kom jeg opp til den siste bratte oppstigninga mot selv toppen av Middagstinden. Her oppe møtte jeg snøen og fikk tatt noen fargerike bilder i kveldlyset - i det en rød sol i vest varslet om at en ny varm dag snart var i emning.

Endelig, etter nærmere tre timers effektiv gange når jeg Middagstinden. I vest ser jeg dronninga Heilhornet med sine tjenere Kula, Lisshornet og Markahornet. I motsetning til selve kongen, Kjelviktinden som er bredskuldret og mer rund i formen, er dronninga som dronninger flest smalskuldret og rank i ryggen.

Kula er kammerpiken

De tre «tjenerne i hoffet», Kula, Lisshornet og Markahornet rager ikke så høyt. Kula, som har litt av den samme stoltheten som dronninga, er nok sikkert kammerpiken, så er hun da også nærmere dronninga enn Lisshornet som kanskje er tjenestepiken. Evnukken Markahornet, som kongen har satt der for å passe på dronninga, oppholder seg tett inntil dronninga.

Jeg tar meg ned fra Middagstinden og ned i overgangen mellom Kjelvikdalen og Tosdalen. Her har jeg planlagt å tilbringe noen timer før jeg tar siste etappe mot målet. Klokka er 00.30 da jeg etter en enkel middag bestående av en pastarett og pølser, kryper ned i soveposen for å slumre noen timer. Jeg har valgt bort teltet for å spare vekt, og himmelen blir taket over mitt leie denne natten. Det skulle vise seg at natta ble noe urolig.

I starten var det myggen som plaget. Etter hvert vinden. Dessuten er det ikke helt fritt for dyreliv i området, og hunden min, en Alaskan Malamute-tispe på to år, stadig spretter opp og stirrer ut i halvmørket. Jeg liker det dårlig. Det er ikke mer enn tre år siden en mann ble jaget heim av en utagerende bjørn i Kalklavdalen. Den ligger i denne sammenhengen ikke mer enn et par-tre steinkast unna. Klokken 03.30 er jeg på føttene igjen, koker kaffe og inntar et par skiver brød før jeg setter av gårde. Terrenget er lettgått og lufta er sval.

Endelig ved målet

Jeg tar meg tid til å se meg om. Jeg får se fjellterreng som jeg aldri har verken sett eller satt min fot på. Bjørnstokken er en av disse. Jeg husker forfatteren Torbjørn Tufte sin beskrivelse av en fisketur dit i mine ungdomsdager. Den historien husker jeg oste av villmark. Ikke minst fanget fiskefangsten min interesse.

Dessuten er Breivasstinden kommet atskillig nærmere enn det jeg er vant til. Bakenfor den ligger Lomsdalen. Der borte ligger en hel verden av fjell, daler, elver, vann og skoger.

Ved det navnløse vannet 881 moh tar jeg meg tid til flere bilder. Her er sommeren en sjelden gjest, og bergene ligger hvite og blankskurte uten noen form for vegetasjon.

Det er ikke langt igjen før jeg er ved målet, og kl. 05.50 setter jeg foten på toppen av Kjelviktinden. Jeg tar meg tid til en fotoseanse og bruker god tid på å seg meg rundt. I sør ligger Kalvvannet, i øst ser jeg langt inn i Børgefjell og i vest ligger havet. Og selvfølgelig; som den gutten jeg er, kan jeg ikke la være å gå en runde rundt toppen og proklamere for hunden at jeg «svipper innom» de tre grensekommunene, før jeg setter kursen nedover mot leirplassen og heimreise.

Denne artikkelen er skrevet av Håvard Danielsen, som tok turen til Bindals høyeste fjell - Kjelviktinden.