TRONES: – Seee, bassen! Bare ei bunnsolid innhengning av armeringsjern skiller 1,5 åringen og Odin (17).

Storøyd står minstemann iført lue og blå varmedress den småsure junimorgenen – og prater på småbarns vis med den brune bjørnekolossen, som er mellom 300 og 350 kilo.

Sammen med med mamma, pappa, storesøster på ni og storebror på snart 13 er han på rovdyrcamp i familieparken i Namsskogan.

Innlosjert i lavvo, tett inntil bjørneinnhengninga. Med unik mulighet til å bli kjent med Norges rovdyr – utenom den vanlige besøkstida.

Tett på ulv og bjørn

Rovdyransvarlig Kristin Meitz Bru kommer kjørende på en firehjuling, med 90 kilo kjøtt og andre godbiter til de tre bjørnene og 14 ulvene.

Åtte sjuendeklassinger fra Røysing skole i Ogndal skal få være med på mating på tampen av skoleåret.

– Ikke stikk fingrene innenfor gjerdet. Vær rolig rundt dyrene, ellers vil de ikke komme, sier hun mens firehjulingen brummer av gårde mot ulveinnhengninga – med skolelevene, to foresatte og oss på slep.

– Jeg gir signal om at vi er her!

Vel framme hos ulven tar hun fram to elglår, fra en påkjørt elg, og går stille innenfor gjerdet.

Men ulveflokken står og betrakter oss på god avstand – og vil ikke nærme seg kveldsmaten.

– Ulven er kjemperedd for folk. Det er derfor den står og vurderer om de tør dette, forteller hun mens vi blir bedt om å trekke oss tilbake.

– Dette er vanedyr. De er lært opp til å synes at mennesker er blant de skumleste som finnes. Vi er deres største rovdyr og fiende, forklarer hun.

Kristin plystrer på dem tre ganger – uten resultat.

Bjørnene Bjørn og Søss har derimot oppdaget at det er mat å få og er raskt på pletten når hun henter fram Felleskjøps-bøtta med blant annet pizza og pølsebrød.

Akkurat da den svære kjeften åpner seg er vi glade for at det er et gjerde som skiller oss og dem.

60 km/t

– Vi vet det er farlige dyr. Heldigvis er ikke mennesker byttedyr. Men det handler om å ha respekt, sier rovdyreksperten og bruker et eksempel:

– Usain Bolt (verdens raskeste menneske) springer 40 km/t. Bjørnen springer mye fortere; 60 km/t. Den kan både klatre og svømme. Hvis den hadde vært med i ei gymtime, ville den slått oss i alt, forteller hun i det de to sjuåringene Søss og Bjørn sluker i seg hundefôr. De skal fete seg opp til de går i hi i oktober, hvor de verken spiser, drikker, bæsjer eller tisser fram til mars.

På motsatt side av grusvegen smyger gaupa seg fram, betrakter de tobeinte før den tusler mot dammen for å ta et bad.

– Hva gir denne jobben deg?

– Det er artig å bli kjent med dyrene. Alle har ulike personligheter. Og ulike ting de kan. Det er også veldig artig å ha med seg folk når dyrene skal mates. Folk er veldig interessert i store rovdyr og stiller masse morsomme spørsmål, sier hun.

Søss løfter på venstre forlabb og vinker god natt!

Stillheten i lavvoen blir brutt idet niåringen vekker pappa seks minutter over midnatt.

Et hylende kor av ulver gjør dypt inntrykk både hos små og store. Lyden er som en eksplosjon som får nakkehårene til å reise seg.

Men minstemann lar seg ikke affisere, der han ligger halvvegs oppå soveposen, tett inntil mamma og sutter på smokken.

– Jeg våknet av ulvehyl. Jeg skjønte ikke hva det var med det samme, og ble litt sur fordi jeg trodde noen rundt meg bråkte, forteller Jon Martin Brandtsegg Kjesbu oppglødd morgenen etter.

– Det var som spøkelseslyder, innskyter klassekameraten Gustav Farbu. Magnus Northug Wist nikker enig.

Nattesøvnen ble brått brutt. Men for ei opplevelse det var.

– Jeg har sovet litt, men ikke hundre prosent. Mest irriterende var kvaksen som var i lavvoen hele tida, flirer Gustav.

Potensial

Campansvarlig Johan Petter Mellingen er ikke i tvil om at konseptet har potensial – også utenfor Norges grenser. Muligheten til å nyte villmarkas fortreffelighet midt i rovdyras rike er forlokkende.

– Å være i en dyrepark etter stengetid føles veldig rart. Det er ei spesiell opplevelse, sier Mellingen.

I jakta på nye markeder er aktørene nødt til å tenke nytt, i håp om at det trekker til seg nye besøkende.

– Det handler om å finne de riktige kanaler. Vi må lære oss hva folk forventer. Vi ønsker ikke å være topp hotellstandard. Det er om å gi ei overnattingsopplevelse, sier han.

– Men det er tydelig at folk er villige til å kjøre langt for ei slik type opplevelse. Allerede har vi fått inn en god del bookinger. Det ser ut til å sparke i veg riktig så bra, fortsetter han.

Primus motor er Georg Enga, som er produktutvikler i familieparken. Det er forsøkt eksklusive vintercamper, med spesialguding og servering av treretters middag i 20 manns store lavvoer. Men tilbudet traff ikke midt i blinken salgsmessig. Mellingen tror det ble for smalt.

Derfor er fem Finstad-lavvoer kjøpt inn til sommersesongen, med plass til seks personer i hver. Tilrettelagt med liggeunderlag og reinsskinn i bunn og med to vindusposter, med utsikt mot bjørn og jerv.

– Vi prøver å gjøre det på vår måte, i tråd med det resten av parken består av, sier Mellingen.

«Norwegian wildlife park» står det på skiltet utenfor parken, som siden åpninga i 1989 har passert en million besøkende.

– Dette er ikke en zoo, hvor svære betongmurer skiller dyr og mennesker. Men store naturlige områder til dyr, hvor de har mulighet til å gjemme seg, forklarer han, og fortsetter:

– Dette er tilrettelagt friluftsliv. Det handler om å bo ute i naturen, se alle Nordens dyr over ei natt.

– Det var så artig. Kan vi gjøre det igjen? spør niåringen.

Og minstemann vil også se «bassen» igjen!