Jo da, D.D.E-fans kan slappe helt av. «Ut av kontroll – med sola i auan» er en sikker investering. Ikke trenger dere å lete etter nærmeste platebutikk heller. Det holder å legge handleruta til Rema 1000, eller stikke innom Narvesen eller 7-Eleven på turen heim. Det enkle er ofte det beste.

D.D.E. anno 2009 slår denne gang et slag for det nære og trygge, og lar krisetider få seile sin egen sjø. Selv legger de ut på en fin reise i trygge farvann, som i «Lange late daga», som viser at låtskriver Viken er en sikker skipper i D.D.E.-skuta. Tittelkuttet «Ut av kontroll» setter standarden på den 11 spor lange plata, som i det hele tatt er overraskende jevn og stødig, i kontrast til det tittelen skulle tilsi.

Som vanlig er det en fin blanding av up-tempo-låter og mer balladeprega stoff vi får servert. Men de tydelige svakhetene uteblir. Det kan skyldes et mer selvbevisst D.D.E., men også mindre ablegøyer og mer solide tekster bidrar. Olav Wien og Rolf Mokkelbost gjør en fin jobb som gode teksthjelpere på rundt halvparten av låtene, resten er det Viken som står for.

Likevel er «Ut av kontroll – med sola i auan» en typisk, gjenkjennelig D.D.E.-utgivelse som legger seg på et nivå jevnt med noe av det beste bandet har prestert tidligere. Selvfølgelig er det gjort god plass til festligheter også på denne plata. «Ridder i ei storbynatt» er en av høydepunktene. Hyllesten til Åge Aleksandersen har klare «Levva livet»-referanser i gitarriffet, men også kvaliteter som tyder på at vi her har med en aldri så liten sommerhit å gjøre. Det gjelder også for boogierockeren «Himmel'n i haue» og «Du må kyss no'n froska», som lukter irske puber og Guinness lang veg.

«Får æ by dæ på en pinni» er akkurat så uhøytidelig og D.D.E.-typisk at den godt kunne vært på «Det går likar no» fra 1996. Kanskje ikke platas beste spor, men blir nok å høre på noen tusentall forspill i tida framover. På den andre siden av festen er det også noen fine nedpå-låter som må nevnes, som «Vismann», «Stille stund for to» og nevnte «Lange late daga».

Når vi slenger på en voksen Bjarne Brøndbo, som ligger akkurat passe frampå og ydmykt i lydbildet, blir det lett å konkludere med at D.D.E. denne gangen viser å ha full kontroll over skuta.

Anmeldt av Runar Moen