Likevel – det er godt om plassen i Børgefjell. I løpet av en lang dags marsj kan du kanskje oppleve å se noen mennesker på trygg avstand. I området Tønderfjellet (fylkesgrensa mellom Nord-Trøndelag og Nordland) og Kjukkel- vassdraget innover mot Kvigtind er sikten vanligvis kilometervis i alle retninger. I det bølgende, grønne og sensommerfrodige fjellandskapet kan man på lang avstand se folk. Enten når de viser siluett mot himmelen, eller skjærer seg ut med rødlige turhabitter.

Etter noen dager i fjellet blir man liksom naturlig folkesky. Den mektige og uberørte naturen virker på en merkelig måte slik at man helst vil være alene. Den store stillheten og klare luften nytes best alene i lag noen venner.
Ensom bør man dog ikke ferdes. Her er langt fra folk og pleiende hender. En skadet fot kan bli skjebnesvanger. Sommerlig finvær svinger ufattelig fort over i kulde og piskende regn. Og når tussmørket senker seg over de svære viddene er det godt for en urban sjel å høre pusten fra et medmenneske.

Ifølge vante fjellfolk – og dem skal man som kjent lytte til – er tida fra midten av august og noen uker framover den beste for fotturer i Børgefjell. Da er myggen ikke så plagsom, bekker og elver ikke så voldsomme.
Det er virkelig flott å kose seg i en varm og tørr sovepose når slåregn og kuling herjer på teltduken en halvmeter over hodet. Eller å ligge i laven og mosen mens man nyter en gryterett fra primusen. Samtidig som sola sprer sine siste stråler utover landskapet. I slike øyeblikk savner man ikke stol, bord, fjernsyn og radio. Da er man bare et tilfreds menneske som er lykkelig uvitende om verdens mange tragedier.

Mange er vel de som har sittet i skyssbåten over Namsvatn med nye gode minner fra fjellet.