Det er resultatet av tiårs forsømmelser. På noen områder, som jernbane, har de siste månedene vist at det bare skal en vanlig norsk vinter til for å få et helt transportsystem til å gå i stå.

Alle som eier noe, vet at det de eier, må vedlikeholdes. Det gjelder både bil og bolig, båt og hytte. Alle vet også at dersom man slurver med det løpende vedlikeholdet, skyver man bare problemene foran seg. Det vet også landets politikere. Likevel har de latt jernbanen og veinettet forfalle. Likevel lyser forfallet fra skoler og kirker og andre offentlige bygninger.

Det er jo ikke mindre enn en skandale når kirker må stenges fordi det er farlig å oppholde seg i dem, eller når små barn «holder seg» i skoletiden fordi det lukter så ille på skolens toalett, eller at dårlig luft i klasserommet skaper nye astmatikere. Det er en skandale at traseen for det nye jernbanesporet mellom Oslo og Ski, som vil gjøre små undere i togtrafikken på Østlandet, ennå ikke er bestemt, minst 15 år etter at saken første gang kom på de kommunale sakskartene. Og tenk hvilken skandale det vil bli hvis kloakk trenger inn i vannledninger fordi nettene ikke er holdt løpende ved like.

Det finnes flere forklaringer på at det politiske systemet svikter når det gjelder å vedlikeholde det man har brukt milliarder på å bygge. Ei forklaring er at politikere synes det er mer stas å klippe snorer og legge ned grunnsteiner enn å pusse opp. En annen at regnskapssystemet i det offentlige bruker det såkalte kontantprinsippet, at alle utgifter kostnadsføres det året de bevilges og dermed belaster det årets budsjett tyngre enn det burde. Ingen av dem holder. Den viktigste årsaken er nok at både kommunestyrer, storting og regjering vil mer enn de egentlig har råd til. Hver ny reform koster varige, faste driftsutgifter. De eneste pengene det er mulig å «spare» for å få plass til noe nytt, er vedlikeholdsutgiftene. Inntil forfallet blir så stort at katastrofen er nær.

800 milliarder kroner er nesten et helt statsbudsjett. Det betyr at det må ta lang tid å ta inn etterslepet, og at det ikke finnes kjappe snarveier, som for eksempel å la Jernbaneverket låne penger for å bygge mer raskere. Staten mangler ikke penger, og lånte penger er dyrere enn egne. Løsningen ligger i å bremse velferdsreformer og velstandsvekst, ta et hvileskjær rett og slett. Slik at ikke landet forfaller.