Alle aksepterer at vi skal ha en levedyktig stamme av både bjørn, jerv, gaupe og ulv. Utfordringa er å finne den riktige balansen mellom rovdyr og bufe. Det vil antakelig være lettere å nå disse bestandsmålene i et større geografisk område. Det kan kanskje bidra til mindre rovdyrtetthet i de mest utsatte områdene, som for eksempel Lierne. Vi sier kanskje, for det snakkes om en betydelig økning i bjørnestammen. Fra tre til seks reproduserende binner i hele landet i dag – til fem bare i Midt-Norge.

Dette må øke presset på saueholdet mange steder, og spørsmålet er hvem som skal ha det økonomiske ansvaret i konflikten som oppstår når de nye nasjonale bestandsmålene skal nås. Sauholderne eller staten? Staten varsler er en ny erstatningsordning med vridning over til en generell risikokompensasjon, som etter vår mening smaker av ansvarsfraskrivelse.

Regjeringas forslag vil nemlig premiere bønder som forebygger tap og har tilsyn med sauene sine, og det høres tilforlatelig ut ved første øyekast. Så enkelt er det nok ikke. Problemet oppstår når bjørnen herjer til tross for forebyggende tiltak, slik den gjorde gjentatte ganger i Lierne sist sommer. Disse sauebøndene kommer økonomisk ugunstig ut om de ikke får erstattet annet enn dokumentert tap. Derfor må politikerne vurdere erstatningsordninga nærmere.

Kommunal armod

Nærøy er i en alvorlig økonomisk krise, og politikerne må slutte å drømme om penger som aldri kommer. Det er beskjeden fra Tove Paulsen i Fagforbundet i Nærøy. Hun advarer mot ostehøvelprinsippet, og ber heller politikerne ta følgene av at de ikke har råd til å videreføre alle aktiviteter. Det kan være en grei påminnelse det, men samtidig en utfordring også for fagbevegelsen selv. For dermed må fagforbundene også akseptere at ikke alle arbeidsplasser vil bestå.