NAVN: Kim Riseth

Sjefredaktør og administrerende direktør i NA

De klassiske tonene fra den kjente sangen slo over meg i det jeg leste magasinartikkelen om Pete Seeger, den amerikanske musikklegenden som sto bak denne og så mange andre viser som har vært med oss i mange ti-år.

Jeg måtte innrømme for meg selv at jeg trodde at Pete Seeger allerede var død. Tross alt født i 1919, kjent da han spilte med Woody Guthrie på 40-tallet, bannlyst som kommunist på 50-tallet, og beryktet for å ha villet kappe av ledninga da Bob Dylan spilte elektrisk for første gang på 60-tallet.

Men i artikkelen, ledsaget av et eldre arkivbilde, sto det at Pete Seeger fortsatt bodde i et trehus i en lysning i skogen, høyt og fritt med utsikt over Hudson-elva i nærheten av Beacon i staten New York. Utgangspunktet for intervjuet var utgivelsen av albumet «The Pete Seeger Sessions», Bruce Springsteens samling av de klassiske Seeger-sangene.

Besatt

På denne tiden bodde jeg i New York. Jeg ble raskt besatt av tanken på å finne Pete Seeger.

Pete Seeger har ingen manager. Noe telefonnummer fant vi ikke. Så en vakker høstdag satte fotograf Thomas Nilsson og jeg oss i bilen – og kjørte oppover langs Hudson-elva, i beste Brødrende Dal-stil – i jakten på Pete Seeger.

Etter et par timers kjøring kom vi til et vegkryss utenfor Beacon. Der lå en liten kiosk. En eldre mann med skjegg sto bakerst i lokalet. Jeg spurte ham om han visste hvor Pete Seeger bodde.

– Javisst! Han er en god venn, bare følg etter meg!

Ferden gikk langs en flere kilometer lang grusveg, gjennom skogen, oppover åsen – til vi kom til en lysning. Ei lita trekoie og en litt større, enkel bygning kikket ned på elva, langt nedenfor.

Den skjeggete mannen banket på døra. Ut kom en noe forundret kvinne med hoftelangt, grått hår; Pete Seegers kone Toshi.

Vi presenterte vårt ærend, som reportere fra Norge. Toshi ropte noe innover stua. Straks hørtes en kjent, litt rusten røst, som kom trallende mot oss: Ole-Ole-Ole, Oleana!

På gulvet

Med ett sto Pete Seeger foran oss, med bustete hode, sin tynne, senete kropp og og levende øyne, og sang på den norske immigrantsangen som han også hadde framført sammen med Lillebjørn Nilsen en gang i 1990.

Han bad oss inn i stua, der banjoene hang tett på veggen, og spurte om det var greit at han la seg ned på gulvet med beina i en stol, mens vi snakket med ham. Han hadde nemlig vært oppe siden klokka seks om morgenen og hogd ved, og måtte la tyngdekrafta hjelpe til på blodsirkulasjonen.

Spisende på et eple begynte han å fortelle. Om hvordan han og kona hadde flyttet opp i skogen i 1947, i en campingvogn. Den første vinteren hogg han tømmer. Den neste brukte han til å lafte opp en tømmerhytte. Så flyttet de inn før den tredje vinteren.

I mellomtida spilte han på klubbene i New York, og tok posttoget heim klokka fire om natta.

Så kom «Goodnight Irene». Innspillinga av Leadbellys klassiske vals ble en hit. Pete Seeger måtte bryte opp grunnmuren på trehytta for å få lagt inn strøm og vann. Det hadde han ikke tatt høyde for, fordi han aldri trodde han ville få råd til det.

Øks

Som svoren Dylan-fan måtte jeg bare spørre: Var det virkelig sant at han ville kappe av den elektriske kabelen til Bob Dylan på Newport-festivalen i 1965 med øks?

Han hadde nok sagt at hvis han hadde hatt ei øks ville han ha kappet kabelen, innrømmet Seeger, men det var bare en talemåte, og et uttrykk for at lyden var så dårlig, framholdt han. Pete Seegers far var nemlig til stede, og kunne ikke høre noe gjennom høreapparatet på grunn av rammelet fra de elektriske høyttalerne.

– Men jeg hadde ikke noe imot at Dylan spilte elektrisk i seg selv.

– Bob Dylan spiller jo stadig konserter rundt omkring. Har du hatt kontakt med ham etter det? lurte jeg på.

– Jeg hørte ham jo en gang, da han gikk på gymnaset. Men så hyggelig at han fortsatt spiller. Bra for ham!

Bruce

Praten gikk over til Bruce Springsteens nye plate – i hans navn, som også hadde blitt en bestselger i Norge.

– Jo, det stemmer, Bruce ringte meg ei uke før plata skulle komme ut og fortalte om det. Men jeg synes ikke noe om det, eller om platebransjen generelt. At noen skal tjene penger på å spille inn gamle sanger? Huff! Sanger skal spilles på lokalet, for et levende publikum!

I to timer ble vi sittende og høre på hans klokkeklare minner fra musikkhistorien. Av alle forskjellige møter og intervjuer jeg har gjort med musikere, var dette det helt klart morsomste og mest overraskende.

Jeg gleder meg til åpninga av Rock City neste år, og til det som forhåpentlig skal bli et levende og pulserende senter også for trønderrockens historie.

Men å nå opp til møtet med legenden i skogen kan bli vanskelig. Kanskje må vi gjemme Åge et sted i de dype namdalske skoger, og la folk lete seg fram til ham selv?