Dette gleder en gammel fredsaktivist. Det er 28 år siden jeg gikk fra København til Paris. Den skandinaviske fredsmarsjen var tuftet på kampen mot utplassering av amerikanske mellomdistanseraketter i Europa. Vi ønsket Norden som atomvåpenfri sone. Det langsiktige målet var nei til alle atomvåpen i verden.

Atomvåpenfri sone

Jeg skriver disse ord bare minutter etter at jeg mottok nyheten fra FNs sikkerhetsråd. Under ledelse av den amerikanske presidenten Barack Obama har de fremste av verdens statsledere sluttet seg til visjonen om en atomvåpenfri verden.

Dette vedtaket er historisk. For den som opplevde 80-åras diskusjoner, og som har hørt andre fortelle om kampene mot atomprøvesprengningene og atomopprustningene før den tid, er det utrolig at verdens statsledere står bak dette. Stormaktene i sikkerhetsrådet har vanligvis lagt ned veto når fredsduer har stått på FNs talerstol.

Det var norske kvinner tok initiativet til fredsmarsjen sommeren 1981. Med Alva Myrdals ord om at «det er uverdig for et menneske å gi opp» sto mødre og bestemødre i fremste rekke i kampen mot atomvåpnene tidlig på 80-tallet. Det var kvinnene som samlet de tusener som til fots gikk hele eller deler av den 650 kilometer lange strekningen fra den danske til den franske hovedstaden.

For egen del dro jeg til København for å delta i tre-fire dager. Det endte med seks uker på landevegen og en opplevelse for livet.

Den kalde krigen

Dette var midt i den kalde krigen. I 1981 het den amerikanske presidenten Ronald Reagan. Han trodde det var mulig å vinne en atomkrig mot Sovjetunionen. Leonid Bresjnev i Moskva var ikke bedre enn haukene i Washington.

I Norge diskuterte vi NATOs dobbeltvedtak som Ap-regjeringen også hadde stilt seg bak. Russerne skulle tvinges til forhandlingsbordet under trusselen av utplassering av mellomdistanseraketter med atomstridshoder i Europa. Dette skremte ikke Bresjnev. Russerne fortsatte å utplassere sine SS20-raketter i Øst-Europa. Med norske penger ble det også utplassert atomvåpen i Vest-Europa.

I kveld hørte jeg utenriksminister Jonas Gahr Støre kommentere det historiske vedtaket i FNs sikkerhetsråd. Støre var selv til stede i FN-bygningen i New York, og understreket viktigheten av vedtaket. Han etterlyste et folkelig engasjement som kan presse statslederne til å sette alvor bak og gjennomføre visjonen om en atomvåpenfri verden.

Jonas Gahr Støre hadde trengt oppslutningen som fredsbevegelsen hadde på 80-tallet. Nei til atomvåpen ble stiftet som en protest mot NATOs dobbeltvedtak. Organisasjonen hadde tidlig på 80-tallet 130.000 medlemmer. Nei til atomvåpen arrangerte mønstringer og fredsmarsjer over hele Norge. Organisasjonen var også sentral i de internasjonale fredsmarsjene fra København til Paris i 1981, fra Stockholm til Moskva året etter og fra New York til Washington i 1983.

Verdens fremste statsledere deltok ikke i fredsmarsjene på 80-tallet. I dag står de fram og stiller seg bak det fredsbevegelsen sloss for. Må vi tro at også dette bærer bud om tilsvarende sterk vilje på andre viktige områder for det globale fellesskapet. Som klimautfordringene og behovet for bedre økonomisk styring og kontroll.

Fortsatt handler det om å vinne freden.

Flere konflikter enn før

I Norge bruker vi å si at krigen sluttet i 1945. «Etter krigen» har bortimot 20 millioner mennesker rundt omkring i verden blitt drept i krig. Og det blir flere, ikke færre konflikter i verden. I 2008 ble det registrert mer enn 36 væpnede konflikter. Det som defineres som krig foregikk i fem land, Sri Lanka, Afghanistan, Pakistan, Irak og Somalia. De fleste ofre er sivile, fedre, mødre og barn, som blir drept eller drevet på flukt. Ved inngangen til 2009 var hele 41,2 millioner mennesker på flukt rundt om i verden – det nest høyeste tallet noensinne, ifølge Flyktningehjelpen.

Det er oppgaver å ta tak i. Det er fortsatt rom for idealister. Det er ikke sikkert resultatene kommer i morgen. Men en dag gir det resultater. Og da er det godt å ha minnene og tro at du har en bitte bitte liten del av seieren. Som en av mange.

Jeg hadde en drøm for 28 år siden da jeg gikk fra København til Paris. Og noen artige episoder. Den 7. juli 1981 slapp jeg et postkort, eller rettere sagt en ølbrikke med frimerke og påskrevet tekst, ned i en postkasse i den tyske byen Wildeshausen. Det ble sendt til en venn i Oslo som oppbevarte billetten til Bob Dylan-konserten i Drammen et par uker etterpå. Det var planlagt å bli sommerens høydepunkt.

På ølbrikken sto det skrevet: «Selg billetten. La Dylan være Dylan. Give peace a chance!».