Navn: Bo Pettersen

Alder: 71

Bosted: Harran

Ståsted: Pensjonist

For noen år siden kom attentatene i New York, og dermed ble også vi i Norge mer eller mindre dratt inn i alvorlige konflikter i Irak og Afganistan.

De par siste årene har finanskrisen vist oss at kommer økonomien i ulage i et par store land, så får de fleste land kjenne virkningene. Takket være Oljefondet har jo vi kunnet kjøpe oss ut av de største problemene som finansspekulantene i USA og vel også i England påførte verdensøkonomien.

Men har de store bankene og finansinstitusjonene lært noe? Nei, de lar den vanlige mann ta kostnadene og fortsetter å betale ut store bonuser i tillegg til høye lønninger . Noen ganger hørt om en sykepleier med bonus?

Når klimaet endrer seg

Så har vi utfordringene fra klimaendringene som også vil virke inn over alt.

Selv om det er en del uenighet om hvor store virkningene blir, er det klart at de blir omfattende og vil føre til store problemer for mange områder. Varmere vær gir mer avsmelting av isbreer. Dermed vil havnivået stige og låge øyer og kystområder med store befolkninger bli oversvømt. Hvor skal disse dra? Avsmelting av breer i Himalaya vil etter hvert gi mindre ferskvann til folk og jordbruk i Sørøst-Asia. Områder som allerede i dag har problemer med å fø en voksende befolkning.

I Afrika vil mindre nedbør ødelegge livsgrunnlaget for stadig flere.

Konklusjon: Økende folketall og mindre matproduksjon i de fattigere landene fører til større press på andre heldigere land.

Ta ansvar

De rikere landene, som Norge, kan nok ei tid framover fortsette å kjøpe billig mat på bekostning av andre, men ikke hvor lenge som helst.

Man skulle jo håpe og tro at politiske og økonomiske ledere rundt om i verden snart skjønte at å leve i en globalisert verden ikke bare handler om å skumme fløten, men også om å ta ansvar for at også andre skal få et verdig liv.

En måte å bedre verdens matvaresituasjonen vil være å sikre mest mulig produksjon i Norge og andre heldige land. Klarer en da samtidig å ha mer enn en tanke i hodet, slik at en ikke glemmer behovet for å redusere CO2-utslippene, er det klart at det må bli viktig med kortreist mat.

Klarer en også å ta inn over seg at oppforing av dyr på kraftfor ikke er det mest optimale, synes økt bruk av utmarksbeiter å tvinge seg fram. Dette kan en lett se kommer i konflikt med kravet om stadig mer rovdyr i utmarka.

Problemet flytter seg

Dette kravet har ført til nærmest total rasering av saueholdet i Lierne. Dermed har trykket flyttet seg til Grong og Namsskogan, og også her må flere og flere gi opp.

For reindriftsnæringa er situasjonen i flere områder enda mer prekær. Med tapstall opptil 70 prosent blir det ikke mye igjen av levebrødet. Her vil selv ikke en bedre erstatningsordning for tapte dyr hjelpe.

Dette kan enkelt illustreres ved å sette inn tall. Har du 100 dyr og 70 går tapt, har du 30 igjen. Selv om du skulle få erstattet disse dyra, vil du ha færre igjen. Neste år har du kanskje regnet med en tilvekst på 50 dyr. Du mister igjen 70 prosent og har igjen 35 dyr. Får erstatning for disse. Da har du redusert inntekten med 50 prosent og har igjen 15 dyr + evt. tilvekst . Hvor langt skal dette gå før myndighetene ser at her forsvinner livsgrunnlaget til en minoritet som vi har et spesielt ansvar for å ta vare på. Hittil har svaret vært å sette ned det ene utvalget etter det andre.

Myndighetene har fastsatt bestandsmål for de enkelte store rovdyrene i ulike områder av landet. Men når disse overskrides, er det svært vanskelig å få tatt ut de overtallige. Blir det gjort på den mest effektive måten, er det alltid en eller annen fundamentalist som skriker opp, og dermed våger ikke myndighetene å følge opp sine egne vedtak engang.

Utmarka gror igjen

Hunt-undersøkelsen som er offentliggjort viser at mange føler utrygghet ved å oppholde seg i de rovdyrutsatte områdene, spesielt overfor bjørn.

Færre beitedyr i utmark fører til gjengroing av kulturlandskapet. Noe som gjør utmarka mindre tilgjengelig for folk flest. Dette samtidig som myndighetene prøver å motivere flere til å gå tur for å bedre både fysisk og psykisk form.

Konklusjon: Ved å endre rammevilkårene (rovdyrpolitikken) noe, vil det være mulig å drive et rein- og sauehold som produserer kjøtt uten å bidra til økt utslipp av CO2. En levedyktig reindrift vil være avgjørende for å opprettholde den samiske kulturen som Norge har lovet å gjøre. Saueholdet kan opprettholdes i våre utkantbygder og dermed bidra til bosetning her. Produksjon av kjøtt basert på utmarksressurser reduserer behovet for import (for eksempel fra New Zealand) og dermed reduseres CO2-utslippene. På kjøpet får en vedlikeholdt kulturlandskapet til gagn for folkehelsa.

Forebygging er bedre og billigere enn reparasjoner!