Navn: Ragnar Prestvik

Alder: 54 år

Bosted: Skage

Yrke: Redaksjonssjef i NA

NAMSOS: Store deler av en idrettsinteressert verden har i disse dager sin oppmerksomhet rettet mot OL i Vancouver. Her skal år med svette og slit, tårer og smerte, få sitt utløp gjennom olympiske konkurranser. Ingen medaljer henger så høyt som de olympiske.

Noen lykkes og kan stå øverst på pallen. Med sjåvinistiske øyne vil vi helst se at de bærer norske farger.

Andre har ikke dagen sin og må finne seg i å havne langt ned på resultatlista. Eller de er utsatt for uhell som reduserer mulighetene til å lykkes – et fall i alpinbakken, en sår hals eller et uoppmerksomt øyeblikk under oppvarminga kan fjerne gullmulighetene.

Om de lykkes, får de hele verdens oppmerksomhet. Mislykkes de, havner de i skyggenes dal og må lete etter syndebukker eller årsaker til at de ikke gikk til topps.

Uansett er de vel like gode mennesker?

Viser vegen

Jeg kan ikke unnlate å ta dette utgangspunktet tre dager etter at Marit Bjørgen tok sin meget velfortjente gullmedalje i sprint og to dager etter at Tora Berger fulgte opp med sin gullmedalje i 15 kilometer skiskyting. «Junior» Emil Hegle Svendsen fulgte opp senere på skiskytterkvelden, men denne hyllesten skal gjelde de to jentene.

Jeg tilhører dem som er genuint interessert i det som skjer på OL-arenaene og som hyller Marit og Tora fordi de sikrer Norge edelt metall. Men like mye fordi det er viktig at nettopp disse to står på toppen av pallen.

Marit og Tora fortjener nemlig medaljene bedre enn de fleste. De har stått på i mange år, vunnet og tapt, vært langt nede og kommet opp igjen. For Marit er det en enorm revansje. Hun har opplevd idrettens solside – men har også opplevd hva det betyr at kroppen ikke har tålt press og treningsmengde.

Hun har tatt all annen heder og ære, men har mislyktes i to tidligere OL.

Men hun har ikke gitt seg. Hun har tatt konsekvensen av tidligere motgang, restartet kropp, treningsformer og mental innstilling og reist seg ettertrykkelig denne sesongen.

Derfor unner en hel nasjon henne denne suksessen. Og vi opplever at også hennes konkurrenter er full av beundring og unner Marit denne suksessen.

Forbilder

Tora og Marit er de beste forbilder jeg kan tenke meg. De har selvsagt vært egoistiske, som en toppidrettsutøver må være, men ikke usympatisk og uærlige eller fristet til å jukse for å nå toppen. Det som særpreger dem, er deres positive innstilling, likeframme væremåte, evne til å ta seg av og oppmuntre sine lagvenninner og til å framstå som idealer i alle beste forstand.

Marit har vært et stort forbilde i langrennsleiren. Hun er «mor» for de yngre landslagskollegene.

Øystein Pettersen ble intervjuet av NRK 1 etter det skuffende fallet og sisteplassen i herresprintfinalen. «Pølsa» er en showmann med mange artige kommentarer. I tillegg til å uttrykke sin skuffelse over egen prestasjon i finalen, fikk han anledning til å kommentere Marit Bjørgens gullmedalje:

«Marit er en strålende langrennsløper som har slitt for, og fortjener sin gullmedalje. Men personen og medmennesket Marit Bjørgen er enda større» uttrykte Pettersen, fritt gjenfortalt.

Den svenske gullmedaljøren på 10 kilometer fristil, Charlotte Kalla, sa rett ut at Marit er hennes stort forbilde.

Dette forteller at Marit Bjørgen ikke bare er en strålende skiløper, men at hun har alle andre egenskaper som gjør henne til et forbilde.

Viktig eller uviktig?

Idrett og kultur er store aktivitetsskapere som betyr mye i hverdagen for de fleste av oss – som ytere eller nytere.

Det vil alltid være diskusjon om toppidretten er nødvendig eller sunn. Har vi som innbyggere i et samfunn bruk for underholdningsartister som gjerrig og egoistisk bruker tiår av sitt liv til å forberede de ultimate prestasjonene som bringer dem til toppen av pallen?

Det kan være fristende å henge seg på den legendariske Liverpool-manageren Bill Shanklys uttalelse «Noen mener at fotball er et spill på liv og død. Jeg er veldig skuffet over den holdningen, det er så mye, mye mer enn det!».

Ja, det er så mye mer enn det.

Som fotballen, kan også annen idrett, musikk og andre kulturuttrykk være noe av det viktigste innholdet i tilværelsen.

Å løpe fra start til mål, med ski eller annet utstyr på beina, er isolert sett ikke viktig. Heller ikke å løpe etter en ball i en firkant med ett mål i hver ende av rektangelet.

Å synge en sang, å skrive en tekst, å dramatisere og framføre teksten fra en scene eller spille vakre toner på et piano er isolert sett heller ikke viktig.

Men dette fyller et viktig rom i tilværelsen for dem som utfører aktivitetene – det gir utøverne sterk føling av å mestre noe – og det gir glede og opplevelse til dem som ser eller hører på.

I denne sammenhengen kommer Marit og Toras rolle som forbilder, inn.

De er rollemodeller som framstår som reale, solide og ærlige. De har alle de kjerneverdiene vi ønsker å formidle videre til barn og ungdom.

Oppfylte drømmene

At to bygdejenter fra Lesja og Rognes står øverst på podiet og er aller best i hele verden i sine greiner, viser også at mulighetene er der. De har fått oppfylt sine sterkeste drømmer – og viser oss andre at det går an.

De er også forbilder og til stor inspirasjon for de mange som bruker all sin fritid og energi på å være trenere og ledere for nye ski- og skiskyttertalenter – eller andre idretts- og kulturaktører. At våre favoritter lykkes, er viktig for så mange flere enn dem sjøl.

Det er nok mange, både små og store, som har bildet av Marit Bjørgen i hodet sitt når de stiller til lysløyperenn eller i NA-karusellen.

Og det er slett ikke noe galt i det – så lenge dette er en stor inspirasjon til både å mestre, prestere og delta i sunne og gode aktiviteter som kan gi dem gode opplevelser, en god oppvekst og en trygg og rik tilværelse.

Og til alle tider har idrett og kultur hatt god grobunn i samfunn og miljøer som har vært fattige på materielle goder, men som har funnet håp, glede og oppmuntring gjennom leik, idrett eller rytme, sang og musikk.

Kanskje ikke idrett og kultur er så uviktig likevel?