Navn: Randi Ness

Alder: 26

Bosted: Lierne/Oslo

Funksjon: Politisk rådgiver for finansminister Sigbjørn Johnsen

Jeg frykter at mange av oss tar de godene som velferdsstaten gir oss for gitt. Jeg hører altfor ofte folk som klager over skatten de betaler. Men er de klar over hva de får igjen? Er de klar over at de skattekronene som de betaler inn til staten, er med på å drifte de velferdsordningene vi daglig bruker? Er de klar over hva de kan miste hvis man ikke hadde hatt disse ordningene?

Heldigvis hører jeg også ofte foreldre med syke barn, som er glade for alle skattekroner de har betalt inn i løpet av langt arbeidsliv, når barnet deres ligger på sykehus og får behandling uten å være redd for regningen etterpå – nettopp fordi vi har et godt velferdssystem i Norge.

På grunn av lik rett til behandling, skolegang og utdanning, betyr våre foreldres lommebok mindre – og dette bidrar til å utjevne forskjellen mellom rik og fattig i Norge. På grunn av de skattekronene vi betaler, er vårt helsesystem og skolesystem for alle, ikke for noen få.

Er det litt for enkelt å glemme at disse velferdsordningene en gang ikke var der, at det er noen som har kjempet dag og natt for å få disse ordningene – at noen har kjempet den kampen for oss? Glemmer vi å sette pris på de velferdsordningene vi har, nettopp fordi vi tar dem for gitt? Jeg lurer på om vi som er unge i dag tar disse godene mer for gitt enn eldre, som faktisk har opplevd enn annen virkelighet.

Jeg husker godt min bestemors ord når hun lå på Helsetunet i Lierne på sine siste dager, og nesten ikke visste hvilke ord hun skulle bruke for å beskrive den behandlingen og omsorgen hun fikk av de ansatte og av det velferdstilbudet hun fikk – dette er dessverre en realitet som sjelden kommer frem i media. Hennes takknemlighet har brent seg fast i meg – og viser at mange har opplevd en helt annen virkelighet enn den jeg selv er oppvokst med. Det gjør meg ydmyk i forhold til hvor heldig jeg har vært.

Arbeidslivet bærer velferden

Det er ingen tvil om at den aller viktigste oppgaven fremover blir å ta vare på velferdsstaten og omfavne de gode velferdsordningene vi har i Norge. Vi må aldri gjøre den feilen å ta dette for gitt og tro at dette er noe som kommer av seg selv.

Skal vi klare det, må vi lykkes med å få flere ut i arbeid. Det er arbeidslivet som bærer velferden på ryggen. I dag er det over 500 000 mennesker som er helt eller delvis ute av arbeidslivet. Det er for mange. Skal vi klare å ha en like god velferdsstat i fremtiden, er vi nødt til å lykkes med å få flere ut i arbeid. Dette har vært Arbeiderpartiets hovedbudskap i mange år, og vil fortsette å være vårt hovedbudskap. Arbeidslivet og den høye arbeidsdeltakelsen i Norge, og spesielt kvinnenes inngang i arbeidslivet, er grunnen til at vi har klart å bygge opp de gode velferdsordningene vi har. Det er ikke oljeinntektene som har gjort dette, det er arbeidslivet.

Generasjonskontrakten

Finansminister Sigbjørn Johnsen har siden han tok plass i finansministertolen brukt mye tid på å snakke om generasjonskontakten – altså at vi som lever i dag må dekke våre behov uten å ødelegge kommende generasjoners mulighet til å dekke sine. Ikke bare våre barn, men også deres barn og barnebarn. Dette betyr at vi må forvalte vårt velferdssamfunn på en slik måte at vi sikrer våre barn de samme muligheter som oss selv.

Jeg tror de fleste av oss priser oss lykkelige over at vi ikke får store regninger etter sykehusinnleggelser, at våre barn får gå gratis på skolen og at det finnes gode stønadsordninger om noe skulle skje. Samtidig har vi et stort ansvar for at også fremtidige generasjoner får de samme mulighetene. Jeg tenker ofte over dette når jeg tilbringer tid sammen med mine to tantebarn, Hedda og Oda. At de og deres barn igjen skal være sikret de samme mulighetene som min generasjon. At de får de samme pensjonsrettighetene som sine besteforeldre om 60 år, er viktig for meg. Det er de politiske valgene vi tar nå, som er med på å bestemme dette og som er med å prege hvordan deres fremtid blir. Vi som lever i dag må være talsmenn for denne generasjonen og for kommende generasjoner – og ta valg på vegne av disse.

Vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig; vi må ta vare på det velferdssystemet vi har i dag og ikke ta det for gitt. Vi må bygge opp under arbeidslivet som er selve ryggraden i dette systemet. Samtidig må vi se framover og forvalte dette samfunnet på en slik måte at de som skal overta etter oss, kan se seg tilbake å være takknemlig for den jobben vi gjorde.