Navn: Christina Dahl

Alder: 43

Bosted: Gravvik

Ståsted: Samfunnsengasjert eremitt

Tilbake sitter mor og far, kanskje søsken, besteforeldre og flere slektninger. De må leve med tap, sorg, sinne, kanskje skyldfølelse og sjølbebreidelser.

Utålelig smerte

De visste ikke det, jentene, da de sto opp om morgenen søndag 7. mars 2010, at det skulle være den siste gangen de våknet. Sov de godt om natta? Var de glade og fulle av pågangsmot og livsglede da de våknet?

De visste ikke det, foreldrene, at før dagen var omme, ville grunnen være revet bort under dem, og de skulle ha mistet det kjæreste de hadde. De visste ikke da om en smerte hinsides det et menneske kan fatte. Og knapt nok tåle.

De visste ikke det, søsknene, at den plagsomme lillesøsteren, eller den sjefete storesøsteren, skulle slutte å være plagsom, eller sjefete, for alltid.

Kanskje hadde jentene gitt foreldrene og søsknene en klem før de gikk ut om ettermiddagen, og en eller annen gitt uttrykk for glede og kjærlighet til dem. Kanskje, forhåpentligvis, følte de seg glade og elsket i sine siste timer.

Eller kanskje hadde de kranglet, med søsken eller foreldre. Kanskje hadde det falt harde ord, som man egentlig ikke mente. Det blir så altfor ofte slik...

Det er bra vi ikke kjenner morgendagen.

Det eneste vi faktisk vet, er at vi ikke kjenner den. «Lev hver dag som om den var den siste», heter et forslitt ord. Det er en smart leveregel hva angår forholdet ditt til dine nærmeste.

Tar for mye for gitt

Vi har så lett for å ta hverandre for gitt, og fokusere på de små irritasjonsmomentene i hverdagen. Vi klarer ikke tenke oss et worst case-scenario som dette som skjedde i Kristiansund (det er en ren forsvarsmekanisme og det er uansett ingen fornuft i å frykte alle mulige hendelser; da hindrer man bare livet) og om det skjer noe tragisk, kan man aldri skjerme seg fra sorgen.

Men man kan leve slik at man unngår skyldfølelse i tillegg til sorgen. Man kan leve sånn at hvis man mister noen, så vet man at man har gitt den man mister et best mulig liv. Og mister man ingen, er det ren bonus.

Vi er privilegerte i Norge. Men noen blir alltid statistikk. Det er som regel noen andre, men det kan være greit å ha i bakhuet at hvem som helst kan rammes. Vi kjenner ikke morgendagen...