STUGUDALEN: - T-an dine kjæm ut av lydbildet og inn i nesa mi. Ta det om igjen.

Lydteknikeren legger ikke noe imellom. Her skal det gjøres skikkelig.

- Ska æ søng «gut», «guut», eller «gutt» da? Ka sei vi på Kolvereid? undrer Torkil Torsvik, og smaker noen ganger på ulike lokale dialektiske vrier på ordet. Til slutt kommer han ut fra innspillingsburet.

- E helt svett på ballan, æ. Må ha en pause, sukker vokalisten.

Skulker julestria

NA har fått audiens i Nullskattesnylternes studioparadis oppe i Stugudalen i Sør-Trøndelag. Der leier de Larsville studio, ei gammel skolestue, i den dypeste avkrok i Neadalen.

Den forrige plata, «Instinkt» ble også spilt inn her, i mars i 2006.

Denne julemåneden inntok Snylterne nok en gang vinterlandet. Kun forstyrret av bjørn, jerv og elg blir album nummer tre skapt foran peisilden i de mest urtrønderske omgivelsene bandet kunne finne.

Midt i den mest hektiske julestria.

- Skulle ønske jeg kunne si at jeg gjorde en del juleforberedelser før jeg kom hit, men jeg gjorde nok ikke det, innrømmer gitarist Daniel Viken.

- Vi måtte gjøre innspillinga nå før jul. Det var den eneste ledige studiotida. Vi er heldige som har snille damer, legger han til og smiler fornøyd.

Utagerende teppedeng

Seks låter er spilt inn med bass, trommer og gitarer. Dagen i dag er viet vokal. Det betyr en del fritid og «tomme timer» for dem som allerede har gjort jobben sin.

Utenfor holder trommis Tom Kenneth Alte og bassist Eirik Øien på å slenge et teppe rundt omkring på snøen. De løfter det opp, henger det over en oppreist trestige og får hjelp av gitarist Åsmund Prytz til å dundre løs på det med ei rive¿

Har tilværelsen i isolasjon fått det til å tørne totalt for gutta?

Den utagerende oppførselen på det uskyldige teppet har imidlertid ei logisk forklaring. Bagasjerommet i den røde varebilen skal få seg nytt teppe.

Noe må de bruke tida på.

Samtidig ljomer det godt fra innspillingsrommet.

Torkil har endelig fått dreisen på t-ene - han går for en uttale mest i nærheten av «gutt».

Det meste har gått knirkefritt så langt. Forrige gang rockerne var i Larsville, skjedde mystiske ting.

- Vi var sikker på at det spøkte. Mye uforklarlig skjedde. I tillegg ble alt kompet slettet, noe som egentlig er umulig, så vi måtte spille det inn på nytt igjen, forteller Daniel.

Fram med saga¿

Hindringene har heldigvis ikke vært så omfattende denne gangen. Men litt gruff har det vært.

- Vi merket ei forferdelig lukt i det rommet hvor trommer, bass og gitar blir spilt inn. Så uutholdelig ble det at vi måtte stoppe innspillinga, forteller Åsmund.

Gutta var sikker på at det lå en død skabbrev under gulvplankene. Alfred, hunden til lydtekniker Pål Brekkås, snuste seg fram til rett sted. Trodde alle¿

Fram kom saga, og plankene ble fjernet - men ingen rev.

Den mystiske lukta har foreløpig ingen forklaring, men borte ble den. Tilbake ligger et lokk av lys furu der det originale tregulvet en gang var¿

Lunta brenner¿

Inne i studio går det rått for seg. Torkil er inne i en god stim.

- Nå har du den rette attituden. Vi tar hele låta fra toppen, kommer det fra teknikeren, og Torkil remjer av gårde.

De andre har samlet seg i rommet hvor spakene styres. På bordet står lunka kaffe i en termos og tørr kjeks. Helnøtt og Crispo.

Stemninga er riktig så harmonisk. Gutta har holdt på siden ti på formiddagen, og arbeidsdagene varer ofte helt til fem om morgenen.

- Kommer dere alltid så godt overens når dere lever tett sammen?

- Tja, fram til et visst punkt, i alle fall, ler Daniel.

- Tom Kenneth kan bli fort sint. Da skal du være smidig for ikke å bli spiddet av ei trommestikke, legger han til.

- Er det noe rart jeg blir sint når jeg må tenne opp i ovnen hele tida, repliserer Tom Kenneth, men innrømmer at lunta ikke er av den lengste sorten.

- Jeg blir lett irritert, men det er over på ett sekund, smiler han.

- Ikke slik som Daniel. Han er snarsint og langsint, legger Tom Kenneth til.

- Ja, det er kanskje sant, bekjenner gitaristen.

Hvilket dyr er høfligst?

De andre beskriver Daniel som laidback, dog den som tar kontrollen over det musikalske, mens Tom Kenneth har fått merkelappen lemenet.

- Det er fordi han eksploderer, informerer Åsmund, som på sin side bare kalles bestefar.

- Eirik er den bedagelige. Arbeidsom, men veldig rolig, forteller Daniel.

- Og vokalisten da?

- Han er stjerna, gliser de andre spontant og unisont.

Eirik har funnet seg ei vitsebok og sitter stille i sofaen. Den totale hyttekosen er et faktum. Nå begynner gåtene å hagle gjennom lufta.

- Hvilket dyr er det høfligste i verden? spør Eirik.

Ingen løfter øyebrynet.

- Bukken, vel, humrer bassisten, og latteren runger høyt fra de andre.

- Hvilken by er den nydeligste i hele verden da? tar Åsmund fra sitt eget hode.

Ingen forslag.

- Ny Deli.

Jo da. Tørt - men du verden som de ler. Ikke tvil om at livet i isolat gjør noe med deg¿

Øver en gang i året

Nullskattesnylterne er langt fra som andre band. Øver gjør de svært sjeldent. I gjennomsnitt en gang i året.

- Vi klarer bare ikke å stå der og spille uten å ha et publikum å henvende oss til. I stedet rettes all energien inn mot de andre i bandet. Stemninga blir så intens og tett at det til tider har vært tilløp til slåssing. For å kunne produsere ei plate, må vi isolere oss på et sted der det ikke er noe sted å stikke av. Et sted der ingen kan høre oss, ler Daniel.

Låtmaterialet til ei hel plate er klart og forhåpentlig ferdig innspilt før jula ringes inn. Det siste året har bandet funnet metoden som har ført dem til deres beste låter noensinne.

Tekster, ideer og riff blir sendt til alle via epost. Dermed kan de sitte i sine respektive heimer og være kreative, uten å ha noen å slåss med.

Dokumenterer alt på film

Inne i studio, på kjøkkenet, ute i gården, samt hele vegen til landhandelen, blir gutta fulgt av ei kvinne med et kamera.

Det er Toni Forster, medielærer på et universitet i Tyskland.

- Jeg filmer omtrent alt bandet foretar seg. Det er mange timer med film, som kan brukes til musikkvideo, dokumentar eller bakomfilm, forteller hun.

Toni ble kjent med gutta i heimlandet sitt, på en av deres mange Tysklands-turneer. Filmskaperen er mer enn velkommen i Larsville.

Akkurat nå dufter det deilig fra kjøkkenkroken.

- Toni er veldig flink til å lage film - og så lager hun helt fantastisk mat. Vi er bortskjemte, smiler Åsmund, før han entrer innspillingsrommet sammen med resten av bandet.

Best sammen

Torkil er ferdig med vokalen på «Stol på mæ». Nå står ei ny låt for tur, med arbeidstittel «Søppel».

Den nye plata skal bli litt annerledes enn de to foregående.

- Vi utvikler oss hele tida, og det samme gjør musikken vår. Vi har et mer modent uttrykk og tekstene er bedre. Litt mer voksent, kan du si, forteller Daniel.

- Jevnt over er ikke låtene på denne plata så raske. Mer midt-tempo - men med vekt på fengende og allsangvennlige refreng, slik publikummet vårt liker det, supplerer Åsmund.

Nå tar de plass bak mikrofonen sammen med Torkil.

- Heeeey!!! Ljomer det mellom veggene når alle fem tar i det de makter på refrenget.

- Jaaaaa, jubler Pål bak miksebordet.

- Slik skal det være. Du synger bedre med gutta i ryggen, Torkil, slår han fast. Nå går alt som en drøm.

Toni dekker bordet, og gutta gjør et snylterisk, men velfortjent innhogg i spaghetti med sopp og hvitløk.