Er Facebook og sosiale medier egnede steder å takle sorgen? Si din mening i kommentarfeltet i bunnen av artikkelen.

NAMSOS: Fredag 22. juli blir 68 mennesker drept på Utøya. Onsdag formiddag, nesten fem dager senere, publiserer NAs nettsider, etter klarsignal fra foreldrene, at Lene Maria Bergum (19) er blant de savnede.

På dette tidspunktet har allerede nesten 5.000 mennesker fått denne informasjonen gjennom ei Facebook-gruppe som ble opprettet søndag, bare to dager etter at skuddene falt på Utøya.

Varslet foreldrene

I lengselen etter sin gode venninne, opprettet klassevenninne Marlene Andrea Waltoft Facebook-gruppa «Find Lene Maria Bergum».

Medlemstallet ble raskt firesifret.

– Dette var jo ment som ei gruppe for dem som kjente henne, slik at vi kunne sende ut fellesmeldinger til hverandre. Da jeg opprettet gruppa, sendte jeg bare invitasjoner til dem i klassen, forteller hun.

Men gruppa var åpen for alle Facebooks millioner av brukere. Alle som søkte på Utøya kunne finne informasjonen, og tusenvis av invitasjoner om å delta i gruppa spredte seg raskt.

Allerede dagen etter opprettelsen, følte Waltoft at foreldrene til Lene Maria måtte varsles om den raskt voksende gruppa.

– Jeg sa jeg kunne fjerne etternavnet hennes. Jeg tilbød dem også å ta over gruppa, forteller hun.

Men da hadde allerede mange hundre involvert seg og uttrykt sin sorg, fortvilelse og håp.

Familien valgte i stedet å melde seg inn i gruppa – og bruke Facebook til å korrigere ryktene og uklarhetene som oppsto.

Facebook før familien

Fredag 11. mars 2011: 17-årige Kathinka Husvik Aune er passasjer i bilen til hennes eldre venninne. Det er tett snødrev, og ved Gryta i Namdalseid skjer det som ikke skal skje: Bilen deres kolliderer med et svensk vogntog. Kathinka blir erklært død som følge av skadene hun pådro seg.

Ryktene om hvem som er involvert i ulykken sprer seg som ild i tørt gress.

De første kondolansene blir skrevet på Kathinkas Facebook-side før hennes egen mor vet at dattera har omkommet.

– Tenk hvis jeg hadde fått vite at min egen datter var død via Facebook, sier Beate Husvik Aune.

Før de nærmeste pårørende fikk den offisielle bekreftelsen om tragedien, var altså de første allerede inne på datteras Facebook-profil for å uttrykke sin sorg.

– Jeg er sjeleglad for at jeg ikke var på Facebook på det tidspunktet, legger 44-åringen til.

«Kan få ekstra traume»

Leder ved Senter for Krisepsykologi i Bergen, Atle Dyregrov, kjenner til tilfeller der pårørende har fått dødsbudskap over internett.

– Hvordan reagerer de?

– Det er med forferdelse og sinne over at de har fått budskapet på denne måten, sier han, men legger til at det er mer vanlig at pårørende får budskapet via sms enn internett.

– Et dødsbudskap er uansett vondt. En slik uanmeldt måte å få det på, gjør at du kan få en ekstra traume. Du kan for eksempel bli redd for å få telefoner om natta, ifølge Dyregrov.

Denne snøtunge marsdagen nådde den illevarslende meldinga Kathinkas pappa André mens han var på jobb hos Opplysningen 1881. Han forsøkte desperat å komme i kontakt med mora.

Samtidig forsøkte Beate Husvik Aune å ringe dattera.

– Det var et fryktelig vær. Jeg håpet de ikke var ute og kjørte. Da jeg fikk melding på telefonen om at «abonnenten ikke er tilgjengelig», skjønte jeg at noe var galt, forteller hun.

Frykten var begrunnet.

Fra Beates søster Lovise – som venner av dattera hadde fått tak i på Facebook – fikk de beskjed om å reise til Sykehuset Namsos i all hast.

– Facebook ei utfordring

Prestevikar i Namsos, Anette Dreyer, har til tross for at hun bare er 24 år, allerede hatt oppdrag med å informere familie og pårørende om dødsfall.

– Jeg har ikke vært borti at folk er blitt varslet via Facebook, men jeg ser at det kan være et problem og ei utfordring.

– Hvis en blir omtalt som drept eller savnet i sosiale medier før de pårørende vet noe, er det et problem. De skal ikke få et dødsbudskap via Facebook eller aviser, sier hun.

Også politioverbetjent Sivert Rannem ved Nord-Trøndelag politidistrikt anser bruken av sosiale medier som ei utfordring. Han har arbeidet med å varsle pårørende etter Utøya-tragedien.

– Det er en helt annen hverdag når det gjelder varsling nå enn for ti år siden. Alt går mye fortere.

Derfor haster det mer for politiet å varsle om dødsfall slik det mer tradisjonelt er blitt gjort.

– Det å få vite at ungen din er omkommet er en brutal beskjed. Det er jo derfor vi bruker prest, sier han.

– Den verste beskjeden du kan gi til et menneske er at en det elsker eller står nær er død, legger Dreyer til.

Rannem har opplevd at pårørende har blitt varslet om dødsfall før politiet har rukket å gjøre det.

– Det har hendt. Men ofte tar de da kontakt med oss, sier Rannem. Han mener dette ikke bare dreier seg om sosiale medier.

– Etter ei bilulykke for eksempel kan det være et bilde ute bare minutter etter. Der er det avisene som har et ansvar.

Behov for nye rutiner

Knut Lundby, professor ved Insitutt for medier og kommunikasjon, forsker på sosiale medier. Han anser bruken av Facebook i sorg som svært aktuell etter 22. juli.

– Ved en så stor tragedie vil behovet for sorguttykkelse være større enn det noensinne har vært, og det blir jo stadig flere nordmenn på Facebook.

I likhet med både prest og politi mener han dette kan bringe fram informasjon som ikke burde se offentlighetens lys.

– Hvis det ikke er gitt melding til pårørende, er det en fare. Det er lett og raskt å legge ut noe, og det er ikke alltid tenkt igjennom.

Atle Dyregrov mener politiets rutiner for varsling bør revurderes.

– Politiet må lage rutiner for å varsle over telefon. Det er ikke ideelt, men det kan lages en framgangsmåte. For eksempel kan man spørre om vedkommende kjører bil, og i så fall be han kjøre ut til siden.

Minnesider

Fredag 22. juli ville Kathinka Husvik Aune fylt 18 år.

Få timer etter at familie og venner hedret hennes minne på kirkegården på Otterøya, rammet terroren Norge brått og nådeløst.

Unge liv ble rått revet bort.

Foreldre mistet sine barn.

Beate og André vet akkurat hvordan det er.

– Det var som om sårene ble rippet opp igjen. Det er så meningsløst. Det river i hjertet. Vi vet hva de går igjennom. Vi føler med dem og sender dem vår dypeste medfølelse, sier de stille og kikker bort på et stort, innrammet portrett av en avholdt datter.

Mange har sørget over tapet av de 77 menneskene som ble drept 22. juli. Marlene Andrea Waltoft tror Facebook-gruppa hun opprettet er en kanal for sorgen – og terapi for familien.

– Det er fint for familien å se at det er så mange som bryr seg.

Medlemmene ytret først sine håp om at Lene Maria skulle finnes i live, og de som kjente henne uttrykte hvor glad de var i henne. Etter at Lene Maria ble bekreftet omkommet skiftet gruppa navn til «Hvil i fred Lene Maria Bergum.»

I skrivende stund har gruppa 6.713 medlemmer.

– Jeg ordnet gruppa for at folk skulle få samle seg og skrive det de føler, sier Waltoft.

– Er Facebook en nyttig kanal for å takle sorg?

– Det er ingen tvil om det. Facebook gir jo folk sjansen til å prate sammen, sier hun.

Siste hilsen på bursdagen

Fredag klokken 1024: Gratulerer med dan : -)

Fredag klokken 1052: RIP

Slik står det fortsatt på Facebook-siden til Andreas Finnanger på datoen 4. februar i år.

16 år gamle Andreas falt død om på sin egen bursdag, på veg til skolen. På Facebook-siden hans ble gratulasjonene avløst av sorgbudskapet.

Et halvt år seinere er Facebook-siden til Andreas blitt nærmest et digitalt gravsted.

– I starten tenkte jeg å stenge ned sida. Men etterhvert så jeg at veldig mange venner av Andreas var innom der og la inn hilsner, og uttrykte savn og sorg, sier Knut Finnanger, far til Andreas.

– Det var ekstra tøft og brått fordi det skjedde på bursdagen. Men jeg plaget meg selv til å lese meldingene og hilsningene, som en slags terapi for meg selv. Det er trist, men samtidig litt godt, og en del av en prosess for å komme gjennom sorgen, mener Knut Finnanger.

Nesten daglig er han og andre venner innom Facebook-sida.

– Jeg tror ikke det går an å stenge seg ute fra det. Da må en velge å ikke ha datamaskin eller aldri skru den på. Istedet har vi valgt å bruke Facebook i sorgen. For meg har det vært til hjelp, sier Knut.

Han har opplevd tragedier tidligere. På 90-tallet omkom kjæresten i en dykkerulykke.

– Det var før internett og Facebook, så sorgen ble på en måte mer intern. Alt er mer offentlig nå. Hadde den ulykka skjedd i dag, hadde nok det også vært noe som ville blitt spredd på Facebook, tror Knut Finnanger.

Han mener likevel at mer åpenhet og deling av sorg på sosiale medier har flere positive enn negative sider.

– Det blir til at en bruker tid på å se på bilder, og det er jo litt på samme måte som en ville ha bladd i et album tidligere.

Sorgprosess

Professor Knut Lundby ser viktigheten av nettsamfunn i en sorgprosess.

– Det er kanskje enklere å skrive noe på Facebook enn å uttrykke det på andre vis. Dette er også en måte å komme sammen på, mener han.

Allerede samme dag som Kathinka Husvik Aune døde ble det opprettet ei minneside på Facebook, hvor det ble oppfordret til å tenne et lys for henne. I dag har den over 5.000 medlemmer.

I etterkant av ulykken opprettet bestevenninna ei lukket side – for de aller nærmeste. Nå har sida 145 medlemmer.

– Det er fryktelig vondt og godt på samme tid. Vondt å lese minneord om sin egen datter, men samtidig godt å se at så mange føler med oss og identifiserer seg med situasjonen, sier Beate.

– Jeg måtte ha noen dager før jeg gikk inn og leste. Det var for tøft. Jeg hadde nok med å håndtere mine egne følelser, sier André.

Kathinka hadde mål om å utdanne seg til lege. Hun ville jobbe for Leger uten grenser.

– Det gjorde at hun hadde et veldig bevisst forhold til døden, forteller foreldrene.

– Men hun skulle ikke dø så tidlig. Men hun var på feil sted til feil tid, tilføyer pappa André.

– I dagene etter at Kathinka døde, fikk jeg fullt av meldinger på Facebook fra folk jeg overhodet ikke kjente – og fra folk jeg ikke hadde snakket med og truffet på over 30 år.

– Jeg fikk også en påfallende mengde venneforespørsler fra ukjente. Men jeg følte ikke helt for å bli venn med folk jeg ikke hadde relasjoner til; folk jeg ikke ante hvem var.

– I stedet for å legge dem til som venn – jeg kjente jo dem ikke – åpnet jeg profilen min. Det var utrolig mange som ville inn for å kondolere. Det var side opp og side ned, forteller Beate.

Et varmere samfunn

– Du føler deg veldig alene med sorgen. Men samtidig er du ikke alene når folk viser at de bryr seg, fortsetter hun.

Far til Andreas føler det på samme måte.

– Det er godt å vite at en ikke er alene. Jeg vet ikke hvor troverdig alle meldingene er, men vi har valgt å støtte oss på det, sier Knut Finnanger.

– For de fleste er det lettere å gjøre det på sosiale medier enn å ta direkte kontakt. Det er en enkel måte å vise medfølelse på. Men jeg må få berømme ungdommen etter at Kathinka døde. De har imponert meg, og har tatt direkte kontakt og tilbrakt mye tid sammen med oss, sier André.

Han tror tragedier, både deres egen og terrorangrepene, kan føre til et varmere samfunn.

– Du kan si hva du vil om Facebook. Men folk viser seg. De kommer fram. Du føler at du er med på noe – uten at du tvinger deg inn, sier Beate.

På minnesida skrives det jevnlig om savnet av ei venninne, som ble omtalt som solstrålen.

– Det er veldig rart å lese. Men samtidig realistisk. De setter ned rene ord. Det er så ærlig, mener Beate.

– Det er åpent og rett fram. Vi voksne har litt å lære. Vi har en tendens til å gå rundt grøten. At de skriver sine minner om Kathinka, viser veldig tydelig at hun ikke er glemt, mener André.

– Vi har sett mange bilder og videosnutter av Kathinka som vi ikke har hatt tilgang til – hvis det ikke var for minnesida på Facebook. Det er godt for oss å se det, fortsetter han.

– Det er bare å skrive ned minnene. Men alt trenger ikke å skrives. Jeg synes man må skille mellom det som er offentlig og det som vil holdes privat, sier Beate.

På stua står det ei kiste – full av ting som Kathinka hadde et forhold til. Deriblant ei scrap-bok med kondolanser fra minnesida hennes på Facebook.

– Kathinka var en type person som ikke ville vi skulle grave oss ned i sorgen. Hun var ekstremt positiv og hadde omsorg for andre, sier André.

– Det viser seg i ettertid. Hun hadde en så stor omgangskrets. Ungdom søker til oss for sorgprosessen sin. Trøsten i det hele er at de er der og kan prate om det som har skjedd. De skriver meldinger, sender bilder og dikt, forteller foreldrene.

– Det rører oss, legger de til.

Sorg på avstand

Men Atle Dyregrov advarer mot å presentere for mye sorg på Facebook. Han minner om at det som kan føles riktig når sorgen er som verst, kan bli i overkant utleverende når man skal få saken på avstand.

– Det kan være godt å skrive, men man behøver ikke å legge det ut på nettet. Du må kunne gå nært innpå det du har opplevd, men du må også kunne gå bort ifra det.

Venninnene til Lene Maria Bergum forteller på sin side at de har benyttet Facebook til å holde kontakten og snakke sammen etter tragedien på Utøya.

– Vi prøver å ikke være alene. Jeg sitter ofte på Facebook. Der holder vi kontakten med hverandre. Noen er i Namsos, noen i Trondheim, jeg er på Lillehammer, og andre er på ferie, fortalte venninna Cicilie Gartland to dager etter massakren.

På det tidspunktet var situasjonen rundt Lene Maria uavklart. Likevel hadde Cicilie lest rykter på Facebook om at venninna var funnet i live. Marlene Andrea Waltoft ble oppgitt og frustrert.

– Noen skriver på sida hennes at hun skal hvile i fred. Men hun er jo ikke bekreftet død! sa hun mens venninna fortsatt hadde status som savnet.

Sivert Rannem i politiet mener denne bruken av sosiale medier ikke bør forekomme.

– Det er uheldig. Dette er jo ikke bekreftet informasjon, men sånn er det. Det er sånn med alt på internett. En må være kritisk til det man leser. Hva er kilden? spør Rannem.

Familien til Lene Maria ønsket ikke at navnet på dattera skulle publiseres i mediene de første dagene mens hun var savnet, men valgte å informere de nærmeste via Facebook. Lene Marias far hadde en åpen Facebook-profil der det ble lagt ut meldinger. Det ble den viktigste kanalen for troverdig informasjon for vennene.

– Hele klassen følger med på sida hans. Det er utrolig tøft av ham, og selvfølgelig er vi alle sammen takknemlig for det han gjør. Han har flere ganger lagt ut at vi ikke skal tro på rykter vi hører, forteller Marlene Andrea Waltoft.

Prestevikar i Namsos, Annette Dreyer ser også ryktespredning på Facebook som et problem.

– Rykter er vanskelige å forholde seg til, og kan fort bidra til at en ellers kaotisk og smertefull situasjon forverres ytterligere. Når vi setter ord på ting, skaper vi en virkelighet – og vi må alltid være sikre på at den informasjonen vi er med på å spre er sann.

Faren til Kathinka Husvik Aune belyser også denne faren ved et redaktørløst medium.

– Det er et men og en fare med det. Det er ikke bestandig alt på Facebook stemmer. Ingen bør skrive før familien får beskjed fra offisielt hold, fastslår André.

At gode intensjoner kan bli snudd til dårlige ved hjelp av noen få tastetrykk, er også en realitet. Marlene Andrea har opplevd misbruk av Facebook.

– Noen laget ei gruppe for å støtte ofrene på Utøya. Etter at mange hadde meldt seg inn, ble den endret til å støtte han som gjorde det, forteller hun og understreker en mørk bakside av nettsamfunnet.

Samler folk

– Alt blir startet på Facebook. Både fakkeltog og lystenning. Det funker jo, sier Marlene Andrea.

I Namsos var det ikke avklart om det skulle bli noe av fakkel- og rosetoget 25. juli. Klokka 15.15 ble de første invitasjonene sendt ut via Facebook – klokka 18.00 sto rundt 1.000 mennesker på Festplassen klare til å gå i tog.

Også politioverbetjent Sivert Rannem ser denne nyttige funksjonen ved Facebook.

– Vi kan nå ut med informasjon til mange personer raskt, sier han.

Marlene Andrea legger på sin side ikke skjul på at hun har endret syn på nettsamfunnet.

– Først var jeg imot Facebook, sier hun.

– Men nå er jeg veldig takknemlig for at det finnes.