Dyrevelferd og forbrukermakt

Flere nyheter

Historisk dag da Namdal regionråd ble stiftet i Røyrvik

Fylkesmann-lærling imponert over namdalingene

Fem namdalinger tok norgescuppoeng – Bruvoll best på 10. -plass

Spår Hundseth helt i toppsjiktet

Både Foldafjord og Olav Duun måtte sette igjen passasjerer på Black Friday

– Aldri opplevd maken til pågang

Sigurd Wongraven savner tida i Namdalen

«Det hadde vært veldig artig å spille i Namsos»

«Norsk mat er for dyr», mener noen, og drar til Sverige for å handle. Eller kjøper billigmerkene på butikken.

undefined

Navn: Christina Dahl
Alder: 44
Bosted. Gravvik
Ståsted: Samfunnsengasjert eremitt


Det blir stadig vekk avdekket at bonden tjener lite, og at de som tar mest av kaka, er de store butikkjedene. Et argument som har vært fraværende de siste årene, er dette med dyrevelferd. Du som forbrukerhar utrolig mye du skulle ha sagt i dette spørsmålet; ikke ved hva du sier, men ved hva du gjør. Hva du handler.

Bisarre priser

Det er en del mekanismer i den norske landbrukspolitikken som er merkelig, det er ikke til å underslå. Av en eller annen bisarr grunn er svinekjøtt noe av det billigste man kan kjøpe på butikken. Og hvor bakvendt er ikke det? Svinekjøtt produseres omtrent utelukkende på kraftfôr, og burde av den grunn være voldsomt mye dyrere enn kjøtt av dyr som klarer seg med hovedsakelig grovfôr, som gras. Det samme gjelder kylling. Hva er rimeligst av kjøttdeig/karbonadedeig (som er framstilt av storfe) og svine- eller kyllingkjøttdeig? De to siste. Omtrent halve prisen.

Sunt?

Dessverre er det også et sunnhetsaspekt her. Det sunneste kjøttet er gjerne det som er minst dyrevennlig i produksjon. Folk vil ha billige egg. Da må bonden produsere billigst mulig, for å kunne tjene noe på dette sjøl. Resultatet er eggleggerhøns som er minst mulig i egen fysisk størrelse, for at de skal kunne behøve minst mulig fôr for å dekke eget behov. Når de er ca 20 mndr er de oppbrukte, og må slaktes. Før i tiden kunne man få kjøpt høns i butikken, rimelig, og utmerket til å lage ålreite, billige, sunne hverdagsmiddager med. Men ikke nå lenger. Disse eggleggerhønsene er blitt så små at de ikke er slaktbare lenger. Ihvertfall ikke salgbare. Og hva skjer med slaktene da? De slaktes helst ikke i det hele tatt. Bøndene betales for at slaktebilen skal slippe å komme og hente dem. Og denne galskapen er det du som forbruker som er med på å presse fram. Det er kriminelt dårlig utnyttelse av en ressurs, som dermed er blitt til et avfallsproblem istedet.

Fabrikkhøner

Mine hagehøns tripper rundt og plukker ei bille her og en mark der, litt frø og gras er også bra. Og så graver de seg djupt ned i sandhaugen, for å ta seg et sandbad.

Burhøns får knapt se sollys engang.

De er fabrikkmaskiner, som presses til å verpe minst ett egg om dag, for at du skal få billigst mulige egg.

Kjøttkyllinger fôres intensivt, for å bruke kortest mulig tid på å nå slaktevekt. På den måten får bonden til flest mulig innsett, og kan være med på prisrunddansen. Kyllingen vokser altfor fort i forhold til hva kroppen deres tåler, men en kylling er det neppe så farlig med. Ikke hundre tusen heller.

Fem uker er omtrentlig levetid for slaktekyllinger. Når mine kyllinger er fem uker gamle, er det knapt så mye kjøtt på dem at det får plass i «høltanna». De kan jo ikke brekke beina i vekstfasen, som skal leve et langt liv med dem.

Nå kan ikke alle ha høns heime hos seg sjøl. Men man kan tenke dyrevelferd likevel, om man vil.

Små marginer

Grisen er også et kapittel for seg. Lite plass, ingenting å holde på med. Kraftfôr som er spist opp i løpet av noen få minutter. Hva skal man ta seg til resten av dagen? Når man faktisk er et relativt intelligent vesen? Og bonden har såpass små marginer å holde seg til, at å gi grisen et «levelig» liv, er helt umulig i en travel hverdag.

Marginene kan være så små, at bønder sender purker, og kviger/kyr, til slakt dersom de ikke tar seg på første inseminering. En måned fôring uten «inntekt» kan være utslagsgivende for mange.

Det mest ekstreme eksempelet er noe så inn i staur og vegger vanvittig som grisefostre (meg bekjent ingen business i Norge, men det har ingenting å si for mitt poeng). Høgdrektige purker slaktes, for at ennå ufødte grisunger skal kunne serveres som egen rett, en såkalt delikatesse. Dette skjer sjølsagt ikke dersom det ikke er marked for det. (Jada, jeg er klar over at tilbud KAN skape etterspørsel. Det er slikt reklamebransjen er til for. Reklame er laget for å påvirke deg til å kjøpe noe du i utgangspunktet antagelig ikke hadde tenkt å anskaffe. Mange psykologer arbeider i reklamebransjen. Ikke tilfeldig!)

Samme sak skjer med lammefostre, da med pelsverk som sluttprodukt. Vil ikke publikum ha produktet, blir det heller ikke produsert.

Det er ikke bonden som sitter med makta når det gjelder verken matpriser eller dyrevelferden. Du som forbruker har det avgjørende ordet.

Les mer om:
Mer å lese på Namdalsavisa: