Forandringens vinder blåser fortsatt

Bob Dylan fyller 70 år 24. mai og dette blir feiret over hele kloden.

undefined

Navn: Steinar Olafsen
Bosted. Namsos
Dylan-fan på sin hals

Første gang jeg hørte Dylan var på biblioteket på Veitvet, en drabantby i Groruddalen, Oslo øst, hvor jeg vokste opp.

På biblioteket der kunne man allerede den gang sitte med høretelefoner og høre enkelte LP-plater -gratis. Det gikk mye på folkemusikk fra hele verden og ikke så mye på rock og spennende saker vanligvis, men en dag satt jeg på en for meg helt ny artist; Bob Dylan og hans den gang nye LP, Bringing it all back home.

Året var 1965 og det føltes som om hele verden ble født på nytt. Jeg løp avgårde og dro med meg kameraten min opp på biblioteket og vi tredde på oss høretelefonene.

Eksplosjon

Låta Subterrenean Homesick Blues blåste hodet av to stakkars 13-14-åringer og tekstene førte til mang et dypdykk i gloseboka. Dylan selv var en ung mann på rundt 24, og verden besto kun av poetry, musikk og rock and roll for både han og oss. En slik musikk, stemme og tekstrikdom var aldri før hørt innenfor noen musikksjanger. Etter denne eksplosjonen begynte vi å lete tilbake til tidligere utgivelser av Bob Dylan - og avhengigheten av fyrens musikk var etablert for alltid.

Hva som gjør denne mannens musikk så spesiell er det mange som har forsøkt å skrive om tidligere, og jeg har ikke tenkt å bevege meg ut i den hengemyra. Men for oss var det på en måte som om han satte ord på tanker vi innbilte oss vi hadde tenkt! Tekstene hans fikk tankene våre inn i en bane rundt kloden hvor ingen hadde vært før.

Det er ikke sant, som mange sier, at Dylan satte ord på tankene våre. Han ga oss nye tanker. Hvis det er så at det narkotiske stoffet LSD var «mind expanding» så var Dylan vår LSD. Når jeg ser tilbake på den opplevelsen i dag - og hører Subterrenean Homesick Blues nærmere 50 år etterpå, skjønner jeg godt at en slik tekst treffer lett påvirkelige unger midt mellom øya og langt under beltestedet:

Ah get born, keep warm

Short pants, romance, learn to dance

Get dressed, get blessed

Try to be a success

Please her, please him, buy gifts

Don’t steal, don’t lift

Twenty years of schoolin’

And they put you on the day shift

Look out kid

They keep it all hid

... og slik holdt den på i fire lange vers, som vi selvfølgelig kunne på rams etter et par-tre uker...

Trilogi

Etter Bringing it all back home, kom Highway 61 og dobbeltalbumet Blonde on blonde. Tre album på to år - derav ett dobbeltalbum. Som en triologi i reinspikka rock`n roll med tekster som både Kerouac og Ginsberg kunne ha skrevet under på. Tre album samtidig med et tett turneprogram endte selvfølgelig med et smell i 1966.

Dylan var involvert i en motorsykkelulykke og forsvant fra all offentlighet. Ingen visste hvor han var eller hvordan det form han var i etter ulykken. Rykter gikk om brukket nakke og greier, og selv Radio Luxemburg tok seg tid til å fundere over saken. Vi lurte litt på om han var på avvenningskur, på psykiatrisk sykehus – eller bare roa ned det hele med fruen Sara og barna.

Det siste var vel nærmest sannheten. Mannen hoppet av karusellen mens han ennå hadde livet i behold.

I skjul

Bob Dylan har aldri likt flower power hysteriet på 60-tallet. Han forsøkte å gjemme seg for hele hippiebevegelsen - men de fant ham selvfølgelig til slutt. Dylan hadde gjemt seg med familien i sitt nyinnkjøpte hus i Woodstock - kanskje ikke det lureste sted å gjemme seg for en haug med frynsete hippies, men stedet var opprinnelig et boligstrøk for kunstnere og bohemer - før festivalen i 1969 satt stedet på hippiekartet for alltid...

Dylan er en kunstner som bekrefter myten om at en kunstner skal lide, eller i hvert fall ikke ha aircondition, hvis han skal skape god kunst. Fram til 1975 levde han rolig og tilbaketrukket med kone og barn og skrev søte kjærlighetssanger til dem og små søte vers om livet generelt. Musikken og tekstene var langt fra det vi kalte rock and roll?

Build me a cabin in Utah

Marry me a wife, catch rainbow trout

Have a bunch of kids who call me «Pa»

That must be what it’s all about?

På denne tiden kom han også ut med et country-album, med den treffende tittelen Nashville Skyline og dobbeltalbumet Self Portrait – som var enda verre. Her sang han coverlåter som In the early morning rain, Let it be me og Blue moon - med en myk crooner-stemme som til nød kunne spilles på fest for å ha en forfyllet allsang eller lignende. Det er ikke til å komme i fra at dette var en vond tid for de fleste med smak for god Dylan. På albumet Planet Waves kom låta Forever Young hvor han ønsket sine barn en sterk grunnmur å stå på når forandringens vinder blåste – og noen og enhver kunne trenge det i slike tragiske dylantider.

Idiotvind

Men i 1975 skjedde det noe som fikk oss alle til å våkne opp av dylan-dvalen. En idiotvind begynte å blåse mellom Dylan og fruen Sara, og gubben dro på turne med en haug med musikere. De kalte seg kun The Rolling Thunder Review.

Albumet Desire kom ut med fantastiske låter og med en Dylan i storform og livet var herlig for alle små dylanfrikere omkring i verden. Året før kom også The Basement Tapes ut – selv om de største tilhengerne blant oss hadde hatt den i mange år allerede. Den ble spilt inn rundt 1969 i huset til The Band i Woodstock – et rosa hus kalt The Big Pink. Alt ble innspilt i kjelleren med en 8-spors båndopptaker og noen kasser vin. Opptakene fra The Big Pink resulterte faktisk i musikkhistoriens første bootleg: The Great White Wonder. Noen av innspillingene fra pink-kjelleren ble samlet på et dobbeltalbum og gitt ut ulovlig av noen som hadde fått tak i en kopi av teipen. Derav navnet på den offisielle utgivelsen: The Basement Tapes.

Dette var en stor tid for dylanheads. Vi så til og med mannen på TV en rekke ganger med fantastiske versjoner av gamle sanger og spennende nye. Alle var glade utenom Dylan selv. De ekteskaplige problemene mellom han og Sara endte med et av rockhistoriens såreste album – Blood on the Tracks.

I can still hear the sounds of those Methodist bells

I’d taken the cure and had just gotten through

Stayin’ up for days in the Chelsea Hotel

Writin’ “Sad-Eyed Lady of the Lowlands” for you

Sara, oh Sara - Glamorous nymph with an arrow and bow

Sara, oh Sara - Don’t ever leave me, don’t ever go

I 1978 kom albumet Street Legal og Dylan dro på ny verdensturne med et nytt band og nye låter. Det største med denne turneen var at han kom til Gøteborg! Bortsett fra en kjapp tur i 1966 hadde han aldri vært i Skandinavia tidligere. Nå skulle vi altså endelig få oppleve Dylan i levende live.. Det var en totalt ubeskrivelig følelse å runde gatehjørnet i Gøteborg og se et skilt med ordene BOB DYLAN IN CONCERT – henge over inngangen til Scandinavium.

Her var det ikke en gang snakk om noen pub- eller resturantbesøk før konserten som kunne ødelegge opplevelsen med alkohol, Vi fant våre plasser med alle sanser i behold og nervene i helspenn. Vi ble ikke skuffet. Konserten var over all forventning (og det sier ikke lite) og vi var i dylanhimmelen i mange, mange uker etterpå.

Heldigvis kom Live at Budokan ut året etter – et konsertalbum fra samme turneen, slik at vi kunne spille den for venner og vise hvilken stor musikkopplevelse vi hadde vært med på. Som oftes ble det selvfølgelig «perler for svin» – men det brydde vi oss ikke om.

Sølvpenger

Men Dylan er Dylan. Etter å ha hatt Dylan tilbake i storform siden 1974 begynte vi etter hvert å føle oss trygge på at hans «comeback» var varig, og at vi igjen kunne feste låtene hans på våre analoge spillelister. Da kommer nyheten som satte alt annet i skyggen. Dylan var blitt kristen! Fyren som tidligere sang Don’t follow leaders og God said to Abraham, kill me a son – var gått over til dem! Det var et sjokk. I min hjemby var det en kristen bokhandel. Jeg passerte den ofte, men jeg hadde aldri lagt merke til noe interessant bak de skitne vinduene. Men en dag i 1979 så jeg til min forferdelse Dylans første kristne album, Slow train coming – henge i vinduet. Året etter kom det forferdelige albumet Saved – som jeg kjøpte, hørte igjennom én gang - og solgte til en kristen dylankamerat for 30 kroner. 30 sølvpenger. En stille demonstrasjon som selvfølgelig ingen la merke til.

Fremmedgjort

Dylans første konsert i Norge - Drammenshallen i 1981 ble da også en selsom opplevelse. Vi hadde alltid følt vi sto ved siden av Dylan når han sang om dem – det vil si de andre som ikke var så coole som oss – det var oss og dem – vi var med Dylan og «dem» var de andre – de etablerte – de borgerlige – de kjedelige. Men idet han sang Like a rolling stone i Drammenshallen denne dystre kvelden i 1981 – og satte alle lyskasterne mot oss – og hylte How does it feel – to be without a home?var vi blitt DEM.

Dylan hadde forsvunnet for oss igjen. Det samme gjentok seg på konserten kvelden etter. (Vi gikk selvfølgelig på begge). Noen smalt av en stinkbombe på den siste konserten – mulig de følte det samme som oss.

Det var en lidelse å være Dylanfreak på 80-tallet. Egentlig var det grusomt å høre de fleste band på 80-tallet, men Dylan var verst, og jeg velger å bare la det 10-året passere?

I 1991 og 1992 ga Dylan ut to album med kun coverlåter. Til media sa han surt og fåmælt som alltid; There is enough dylansongs in the world. Men i 1995 ga han likevel ut en singel med en av sine beste låter noensinne. Dignity, og den ble igjen starten på en svært kreativ ti-års-periode.

So many roads, so much at stake

So many dead ends, I’m at the edge of the lake

Sometimes I wonder what it’s gonna take

To find dignity

I 1997 hadde han åpenbart ombestemt seg og med hensyn til «nok dylansanger i verden» – og til glede for alle hans tålmodige følgesvenner – kom han ut med Time out of mind – et album som både kritikerne og tilhengere syntes var det beste siden 70-tallet.

Ny trilogi

Han kom med tre album til i løpet av årene 2001 til 2009 – som også traff gamle dylanfolk midt i hjertet, samt singelen Things have changed. Den ble skrevet til filmen Wonder boys, og var også ei låt som ble lagt merke til. Den ga ham for øvrig en Grammy.

Dylan var definitivt tilbake igjen. Men – som vanlig - hvor lenge har noen gang Dylans tilhengere vært i paradis? På slutten av 2009 – som om han ville minne oss på at Dylan er Dylan – kom han ut med en forferdelig juleplate - hvor han sang tradisjonelle, amerikanske julesanger! Albumet inneholdt enkelte artige spor som for eksempel Must be Santa, som ble ledsaget av en humoristisk video – men Dylan med en juleplate var like utrolig som om Sex Pistols hadde gitt ut en.

Egne veier

Bob Dylan sa en gang rundt 1964; «Woody Guthrie was my last idol». Det tror vi på, for siden har han alltid gått sine egne veier. Men uansett. 70-åringen er fortsatt i fullt driv. En turne, som av media er blitt kalt The Never Ending Tour, startet i 1988 og holder på ennå. Gamlefar holder over hundre konserter i året og reiser jorda rundt med gamle og nye sanger. I 2008 ble han tildelt en «Special Citation» under utdelingen av Pulitzer-prisen, som den første rock-musiker noensinne. Han er blitt universitetsstudium ved Universitetet i Oslo – og det er vel heller ikke daglig kost for en rocker å bli nominert til Nobelprisen i litteratur, som Dylan er blitt, fem ganger siden 1996.

Lot of water under the bridge, lot of other stuff too

Don’t get up gentlemen, I’m only passing through

People are crazy and times are strange

I’m locked in tight, I’m out of range

I used to care, but things have changed

Les mer om:
Mer å lese på Namdalsavisa: