Skal tryggheten for liv og helse sentraliseres?

Vi har i løpet av det 20. århundret bygd opp et velferdssamfunn i Norge, som har sikret et likeverdig helsetilbud for alle.

undefinedFoto: Svein Erik Tviberg

Navn: Hans Martin Storø
Alder: 42
Bosted: Lund i Nærøy
Funksjon: Førstekandidat for Venstre i Nærøy og org. nestleder i NT Venstre


Dette gjelder både for forskjellige samfunnslag, og for alle uansett bosted. I vårt spredtbygde land, har vi bygget opp sykehus som sikrer hele befolkningen et godt helsetilbud innenfor akseptabel nærhet.

Nå ser vi imidlertid at våre sykehus blir utsatt for et betydelig sentraliseringspress. Hvor vi risikerer å få en betydelig lengre avstand for å kunne benytte oss av tilbudene. Noe som gir en betydelig ulikhet mellom folk sin mulighet til å få hjelp når akutt sykdom oppstår, en ulikhet som er geografisk betinget. Selvsagt har det skjedd store endringer i kommunikasjonene i løpet av noen tiår. Slike endringer kan selvsagt muliggjør enkelte strukturendringer der hvor nye samferdselsprosjekter sikrer at alle i den aktuelle regionen får en akseptabel transportavstand til nytt sykehus. Det er imidlertid ikke mange regioner som har fått slike dramatisk endringer i kommunikasjonsløsningene, som gir en slik redusert reisevei for alle innbyggere i regionen. Mange er også fortsatt avhengig av sjøverts transport med hurtigbåt eller ferge, når man skal reise til nærmeste sykehus.

Dramatisk

Det er derfor en betydelig dramatikk som regjeringen bidrar til når de avvikler fødeavdelingen ved sykehuset i Nordfjordeid, og klargjør at et lokalsykehus etter deres definisjon ikke trenger å omfatte fødetilbud og akuttfunksjon. Det er vel grunn til å tro at det var mange rødgrønne velgere som følte seg bedratt, når de fikk kjennskap til hvordan regjeringen tolket betydningen av sine egne valgløfter.

Det som imidlertid er den store dramatikken i denne beslutningen, er at argumenter om at tilbudene ikke er faglig på høyde med store regionsykehus, blir brukt som begrunnelse for å legge ned fødeavdelinger og akuttfunksjoner på lokalsykehus. Dette kan være en logisk konklusjon for noen lokalsykehus i Vestfold og Østfold, hvor det til dels er 10-20 km mellom sykehusene. Situasjonen er imidlertid dramatisk forskjellig på Vestlandet og i våre fire nordligste fylker. Når reiseavstanden i tid blir mange timer, øker faren for at nødvendig livreddende behandling skjer i ambulansen, istedenfor på dagens lokalsykehus. Da burde konklusjonen være enkel. Hadde den rødgrønne regjeringen fokusert på at alle skulle få et kvalitetsmessig likeverdig tilbud, burde de fokusert på hvordan de kunne bidra til at de nødvendige fagfolkene kunne rekrutteres til de utsatte lokalsykehusene. Det er derfor grunn for å frykte at det er helt andre motiver som har bidratt til slike vedtak.

Trygghet satt i spill

I et utkantfylke som Nord-Trøndelag, er dette en utvikling som kan få store konsekvenser. Våre to lokalsykehus er av avgjørende betydning, for tryggheten til befolkningen her i fylket. Denne tryggheten ble imidlertid satt i spill av styret i Helse Midt-Norge. Når de vedtar å overta driften av ambulansetjenesten i regionen i egen regi fra og med 2013, og påfører helseforetaket ekstra utgifter som har blitt anslått til 100-150 millioner årlig uten at dette er konsekvensutredet, er det bare å starte med å spå om hvilke sykehusavdelinger som må ofres for å skaffe nødvendige midler til et slik økonomisk eventyr. Her vises igjen et godt eksempel på rødgrønn politikk. Flertallet i styret i Helse Midt-Norge som sto bak vedtaket, besto av tre Ap representanter, SV sin representant og de fire representantene for fagforeningene i helseforetaket.

Når helseforetaket skal starte kuttrunden for å skaffe inndekning for de store økningene i kostnadene til ambulansedriften, vil fødeavdelingene og akuttfunksjonen ved sykehusene i Nord-Trøndelag stå svært utsatt til. Det samme vil barneavdelingen ved Sykehuset Levanger gjøre. Her kan helseforetaket forsøke å benytte regjeringens argumentasjon fra Nordfjordeid gjeldende, for at man skal kunne legitimere de nødvendige strukturgrep, for å bidra til innsparinger for å dekke inn ambulansekostnadene. Ingen må heller ha noen illusjoner om at Helse Midt-Norge skal ha noen mulighet til å skaffe ekstrabevilgninger for å dekke de økte ambulanseutgiftene. Med regjeringens strategi for sentralisering av sykehustilbudet rundt omkring i landet, vil slike nedskjæringstiltak i Midt-Norge bare bidra til å gjennomføre den linjen som er trukket opp for sykehussektoren.

Flere må føde i bil?

For Nord-Trøndelag er dette en dramatisk utvikling. Avstandene for livreddende hjelp når akutt sykdom inntreffer, eller i forbindelse med fødsel, vil kunne bli dramatisk forlenget for svært mange. Tar vi utkantkommunene Leka og Røyrvik som eksempel, vil en kjøretid på omtrent to timer til Sykehuset Namsos, forlenges med en eller to timer dersom transporten isteden skal gå til Levanger eller Trondheim. For de fleste innbyggerne i Leka kommune, er det som kjent i tillegg til kjøretida en ferjetur på ca 20 minutter.

Det er avslutningsvis grunn til å spørre hvor mange flere fødsler i ambulanse det vil bli for mødre som er bosatt i Namdalen, dersom fødeavdelingen i Namsos ikke opprettholdes? Likeledes hvor mange som ikke når fram til sykehus i tide, når livstruende sykdom kommer uten forvarsel, dersom akuttberedskapen ved sykehuset i Namsos fjernes? Hvor stor kostnad skal innbyggerne i utkantstrøk betale, for rødgrønn sentraliseringsiver og prinsipprytteri?

Les mer om:
Mer å lese på Namdalsavisa: