Når Facebook spenner bein

Når noen går på trynet på Facebook eller Twitter, har det en tendens til å spre seg.

undefinedFoto: BTN

Navn: Grete Wolden
Alder: 30
Bosted: Stavanger
Funksjon: Kommunikasjonsrådgiver


Kanskje burde han holdt seg til smugtitting på forbipasserende skjønnheter, det fram til nå respekterte demokratiske kongressmedlemmet Anthony Weiner.

I stedet valgte den gifte 46-åringen å sende upassende bilder av seg selv til en rekke kvinner som fulgte ham via nettstedet Twitter.

Nå har trusebildene gått verden rundt, og selv her heime har Hillary Clintons tidligere medarbeider prydet avisoverskriftene som «strippe-Weiner».

Noen tastetrykk og vips – trinnene i karrierestigen begynte å knake faretruende.

Et sukk på Facebook

Vi trenger ikke se til utlandet for å finne flauser i sosiale medier.

Et hjertesukk i Facebook-statusfeltet etter den norske Melodi Grand Prix-finalen gjorde varaordføreren i Aure kommune til riksrasist over natta.

– Ska kvæss mæ et spyd å handel bongotrommå t dusseldorf! Muli æ ræse te afrika å sjer d derifrå! Her ska det etast gnu!!!! Ska ta me mæ næste års innslag oppatt tænkt æ ..., utbasunerte hun foran sine 800 lojale og mindre lojale «venner» – og plutselig ventet førstesideoppslag, skriftlig beklagelse og vraking under nominasjonsmøtet i Aure Høyre.

Ikke mere haba haba der i gården heller, altså.

Engasjementet tar overhånd

Ofte rettes det kritikk mot ungdommens dumskap på nett, men kanskje fortjener de voksnes nettbruk også en pekefinger av og til.

Amerikanske strippebilder og lite gjennomtenkte kommentarer om underholdnings-TV er en ting. Men hva om en psykolog som er oppnevnt som sakkyndig i en overgrepssak oppgir detaljer om saken i en åpen diskusjon på Facebook?

Eller når en rettssak må holdes på nytt fordi en meddommer har bedt sine Facebook-venner om synspunkter på passende straffeutmåling?

Eller når en ansatt i politiet tvittrer om en arrestasjon før advokaten til den som er pågrepet i det hele tatt er orientert om hendelsen?

Nymotens jungeltelegraf

Disse tre eksemplene, som alle er hentet fra Norge, representerer kanskje ikke noe veldig nytt.

Før i tida diskuterte den sakkyndige eller meddommeren overgrepssaken og straffeutmålingen med kolleger over en kaffekopp på bakrommet, mens den ansatte i politiet først banket på kontordøra til sin overordnede når en planlagt arrestasjon var utført – for så å sende ut en pressemelding.

Forskjellen er at det man tidligere hvisket om på kammerset nå blir kringkastet til en forsamling på hundrevis eller tusenvis – som igjen sprer budskapet videre i sine nettverk.

Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, sammenligner det å legge ut noe på Facebook og Twitter med å rope høyt på torget. Ønsker du ikke oppmerksomhet rundt dine meninger, bør du holde deg til den gode gamle dagboka som låses ned i nattbordsskuffa.

Ta til nettvettet

At oppegående folk som egentlig burde visst bedre viser dårlig innsikt ved bruk av sosiale medier, er egentlig veldig uheldig – for når offentlige personer begår overtramp på nett, kan det føre med seg krav om retningslinjer og moderering.

På en måte kan man si at sosiale medier har gjort folk til noe mer enn mediaforbrukere, siden de på lik linje, og på en enkel og billig måte, både kan uttrykke og motta synspunkter og meninger.

Sosiale medier kan endre maktbalansen ved å flate ut hierarkiet, og forsterker også viktige verdier som kjennetegner et demokrati: bred folkelig deltakelse i politiske prosesser, ytringsfrihet og en fri og uavhengig presse. Sosiale medier blir også brukt for å koordinere aksjoner, som i Egypt. Først en melding på Facebook, tre uker senere må presidenten gå av.

Målet må være at verdens befolkning skal kunne uttrykke seg fritt ved hjelp av blant annet sosiale medier, og da er ikke restriksjoner og moderering veien å gå.

Vi må bare lære oss å oppføre oss, og ikke slenge ut bilder og tekst som overhodet ikke burde vært offentliggjort.

Rettssikkerheten svekkes

Det er uansett ingen tvil om at sosiale medier bidrar til å forandre journalistikken – både på godt og vondt. I forrige uke omtalte NA på lederplass en voldtektssak som har gått for Namdal tingrett. Selv om pressen er til stede i rettssalen, omtales ikke slike saker på en måte som gjør det mulig å identifisere de involverte parter.

I sosiale medier er det derimot annerledes. I dette tilfellet var både tiltalte og de fornærmede identifisert på Facebook, og de fornærmede hadde også blitt utsatt for trusler.

Som NA slår fast, trues rettssikkerheten ved at anonymiteten svekkes gjennom sosiale medier – selv om vi også må huske på at norsk ungdom tidligere har blitt dømt for Facebook-hets.

Ny kildebruk

Et annet problem er kanskje også de tradisjonelle medienes tendens til å smøre fragmenter fra sosiale medier utover førstesidene. Utsagn blir tatt ut av sammenhengen, og en flåsete Twitter-kommentar kan plutselig bli hovedsak. Den som står bak ytringen blir ikke nødvendigvis bedt om å utdype, forklare eller nyansere. I en hektisk hverdag med knappe ressurser fungerer sosiale medier som effektive sitatmaskiner for enkelte journalister.

Det er vel nettopp denne mekanismen det er viktig at offentlige, digitale personer setter seg inn i. Budskapet sprer seg raskere enn tida det tar å trykke «send» – og det hele når også mye bredere enn tidligere. Her har avsenderen selv har et ansvar.

Les mer om:
Mer å lese på Namdalsavisa: