Forskeren ensom på sitt kammers?

Hva er forskning? Ofte har vi en forestilling om at forskning er noe som foregår på et laboratorium og at man studerer et klart avgrenset objekt hvor man kan avlede klare årsaks- og virkningssammenhenger som kan bevises, og dermed har det man kaller evidens.

undefined

Navn: Ellen Saur
Alder: 46
Bosted: Namsos
Stilling: Førsteamanuensis ved Høgskolen i Nord-Trøndelag



Et slikt syn på forskning finner vi i en tradisjonell naturvitenskaplig forståelse av hva forskning skal være. Innenfor naturvitenskapene er det viktig at objektet kan avgrenses og kontrolleres slik at forskningseksperimentene kan gjentas for å verifiseres. Mye viktig forskning er forankret i et slikt syn, men vi har også andre store og viktige forskningsområder hvor man må anvende en annen forståelsesmåte både av hva som kan forskes på og hvordan forskning skal foregå.

Praksisfeltet

Innenfor humanistiske fag og en del samfunnsvitenskaplige områder forholder man seg ofte til tekster som skal tolkes og /eller mennesker i «bevegelse». Ofte er begrunnelsen for slik forskning at man skal forbedre praksis innenfor et område som både er komplekst, foranderlig og lite kontrollerbart. Denne typen forskning gjøres mer og mer i samarbeid med det man gjerne benevner som «praksisfeltet».

Skoleforskeren forsker sammen med lærere og elever for å se hvordan man kan forbedre læringsmiljøet, samfunnsviteren går inn i bedrifter og bedriver aksjonsforskning for å se hvilke nye arbeidsmåter og organiseringsformer som virker når samfunnsbetingelser og rammevilkår endrer seg. Det er åpenbart at både lærere, elever, arbeidstakere og arbeidsgivere ikke oppfører seg som rotter i et laboratorium. De endrer atferd, holdninger og påvirkes av følelser og ulike indre motiv. De har store individuelle forskjeller og lever og virker i en kompleks hverdag.

Jeg mener at vi trenger begge disse to vitenskapsformene. Ettersom forskning skal bidra til ny kunnskap på så mange ulike felt, kreves det ulike metodiske innfallsvinkler. Dette kan blant annet illustreres gjennom den store helseundersøkelsen som har vært gjennomført i Nord-Trøndelag (HUNT). Den har avdekket mange interessante funn.

Den viser økende forekomst av livsstils sykdommer, at det er flere deprimerte blant eldre aldersgrupper enn yngre og at bruk av kultur gir bedre helse. Dette gir nyttig informasjon og kunnskap, men endrer nødvendigvis ikke noe for den enkelte borger.

Ut av kammerset

For å skape endring basert på denne kunnskapen må en anvende andre former for forskningsmetoder enn spørreskjema og medisinske data. For å få fram kunnskap om hvordan man skal få til å øke kulturdeltakelsen eller endre sin livsstil, må man også prøve ut og forske på hvordan dette faktisk kan gjøres. Det må prøves ut modeller og forskeren må ut fra sitt ensomme kammers for å samarbeide med dem det gjelder.

Men hvordan kan dette gjøres? Og kan det da fortsatt kalles forskning? Her får man jo ikke lengre svar man kan sette to streker under, men man får det man kaller lokal og kontekstbasert kunnskap som ikke nødvendigvis er direkte overførbar til andre sammenhenger, nettopp fordi ingen kontekst er lik.

Aksjonsforskning er en metode, eller samling av metoder som er egnelig for å bidra til endring av både egen og andres praksis. Dette er forskning bedrevet fra innsiden av den som også skal forbedre eller endre sin praksis, og gjennom denne prosessen skape sin nye praksisteori gjennom en refleksjonsprosess: «Går arbeidet slik jeg ønsker det? Hvordan kan jeg forbedre arbeidet om det er nødvendig?»

Dersom man finner ut at arbeidet går som man ønsker, er det også viktig å finne ut hvorfor det går bra. Aksjonsforskning skiller seg dermed ut fra mye annen samfunnsvitenskaplig forskning hvor forskeren står på utsiden og betrakter de som utfører arbeidet for så å beskrive det han ser og presenterer dette. I aksjonsforskning er det deltakerne selv som forsker på egen praksis.

I forskningssammenheng er ikke dette uproblematisk ettersom det bryter med tradisjonelle verdier som objektivitet og det å i minst mulig grad påvirke forskningsprosessen. Det bryter også med en elitistisk forståelse av forskning som noe som akademikere bedriver og hvor praktikere er informanter og ikke deltakere.

Praksisnær forskning

Høgskolen i Nord-Trøndelag har som mål å bli best i landet på praksisnær forskning. Vernepleierutdanninga ved HiNT, som jeg primært har tilknytning til, forsker på hvordan Teater nonSTOP kan være både læringsarena for helse- og sosialarbeidere, arbeid for mennesker med utviklingshemming og hvordan nye kunstuttrykk kan utvikles gjennom et slikt spesielt teaterprosjekt.

Et annet forskningsprosjekt har vært «Lettere når jeg er aktiv», om hvordan personer med utviklingshemming sammen med sine støttepersoner kan drive forebyggende arbeid gjennom endring av livsstil.

Et tredje prosjekt har omhandlet bruken av individuell plan som redskap i rehabiliteringsprosesser. Alle disse prosjektene er avhengig av at forskeren går ut; og ikke bare forsker på, men også sammen med. Dette er krevende forskningsprosesser, men spennende og nyskapende!

Les mer om:
Mer å lese på Namdalsavisa: