«Irriteranes» positiv pendler

«Du e irriteranes positiv» sa min gode venninne til meg ved en anledning. Og positiv må du kanskje være for å ha Jøa som bostedsadresse og Oslo som arbeidssted.

undefinedFoto: .

Navn: Unni Tranaas Vannebo
Alder: 54 år
Bosted: Jøa!
Stilling: Helsesøster, nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse, RBUP, Øst og Sør




Men det er nå «bare» halvannen times flyreise totalt. Det hadde uten tvil vært mer behagelig med tanke på stresshormoner dersom kommunikasjonsforbindelsene hadde vært bedre, det skal innrømmes. Men nå ligger nå Jøa der den ligger, -uten bruforbindelse, og Oslo noen mil lenger sør. Dette er en arbeidssituasjon jeg helt frivillig og med åpent hjerte og sinn har gått inn i. God på planlegging og koffertpakking blir en i alle fall.

Utskytingsrampa

Velger jeg morgenflyet fra Namsos krever det sitt. Alt må være klart til avgang; kofferten ferdigpakket toalettvesken (dvs. plastposen) med alle «livsfarlige» produkter godt synlig, morgenkaffen (som skal inntas på tur inn til byen) forbedres kvelden før, klær og sko som lett passerer sikkerhetskontrollen, mobil og kredittkort på plass.

Første ferge fra Jøa skal gå 06.15, og flyet Namsos–Værnes går 07.20. Altså ikke altfor god tid all den tid en også skal møte opp på flyplassen i noe tid før flyavgang. Å være først i fergekøa er absolutt en fordel slik at jeg bortimot står klar på utskytingsrampa i det ferga legger til kai på Ølhammeren. Så er det også bare å håpe på at det ikke er noe somling og at ferja legger fra kai til skarp rutetid.

Det skal vel ikke mye fantasi til for å forstå at fartsgrensen nødvendigvis må overskrides, men bare LITT, over fjellet. Jeg nynner « ? håper på at UP`n har avspasert i kveill.» Er jeg heldig har ikke Brødrene Brøndbo kommet i gang med veiarbeidet i Vemundvik når jeg passerer og da er den eneste hindringen å komme seg over steinrøysene og håpe at frontruta og dekkene holder.

Rød i toppen

Dagen i forveien har jeg varslet på flyplassen om min sene ankomst, og jeg blir møtt av forståelsesfulle betjenter som ser medfølende på meg som siste ankommende, noe svett og sikkert rød i toppen, men overlykkelig over at jeg rakk flyet denne gangen også. «Dåkk skoilla haft bru t Jøa» sier sikkerhetsvakta i det jeg sender mine kolli gjennom sikkerhetskontrollen.

«Skoilla itj ha vørri mæ imot», repliseres det mens jeg samler sammen eiendelene. De øvrige passasjerene sitter godrolige, leser avisa og ser opp på meg og tenker sikkert «Stakkars, sekkert såvna tå». Dæm kain da itj vesta at æ bor på Jøa. En av de faste mannlige reisende trøster meg med å si at han var på flyplassen i det jeg startet å kjøre av ferga. Heldiggrisen!

Men dette stresset orker selv ikke en som er «irriterende positiv» i lengden, så jeg velger oftest den mer behagelige varianten; Kjøre bil til Værnes, høre på lydbok, radio eller god musikk. Jeg kan alle tekstene til Åge, Knopfler, Lundell, Clapton. «Vårres Jul» er herlig året rundt. Mange telefonsamtaler gjøres unna underveis og de tre timene det tar fra Ølhammeren til Værnes går fort.

Bilen parkeres på Sandfærhus, og resten er rutine; sikkerhetskontroll, en liten prat med Tove i parfymeriet , «tyv-les» NA og kanskje en kopp kaffe på Værnes. Etter å ha pendlet i så mange år, blir man på nikk med mange av de som jobber på Værnes.

Fruen fra havet

Stå i kø sammen med andre reisende,-(hovedsakelig menn på tidlige flyavganger), boarding, finne mitt forhåndsbestilte favorittsete, forberede jobbing, lese fagartikler. Eller kanskje jeg tar luksusvarianten;- en liten høneblund, siklende og kanskje snorkende med hodet løst dinglende som mange andre.

Sover gjør jeg kanskje til jeg vekkes av flykapteinens nasale stemme som underretter om at vi befinner oss 30.000 meter over bakken. So what? En opplysning jeg overhodet ikke kan nyttiggjøre meg og slett ikke gjøre noe med. Jeg hadde heller foretrukket å få den «nyheten» servert i det vi lander i stedet.

Så er det flytog, T-bane til Nydalen og vips så har jeg kommet fram til verdens hyggeligste arbeidsplass; Spedbarnsnettverket, RBUP. Bortimot en arbeidsdag i timer siden jeg dro hjemmefra. Her blir jeg møtt med klem, «hei, så hyggelig å se deg».

Sjefen Marit hilser også med en god klem og spør hvordan det står til med «Fruen fra havet»?

Liten i Norge

Planlegging og gjennomføring av en stor landsomfattende studie hvor det skal rekruttere 1050 barn fra alle fire helseregioner, er min hovedbeskjeftigelse for tiden siden jeg skal være nasjonal koordinator for studien. Interessant å vite for namdalinger kan være at både Høylandet og Namsos kommune skal delta i studien som starter med rekrutteringen 1. september 2011.

Undersøkelser som starter tidlig i svangerskapet og skal følge familien og etter hvert også barnet fram til det er 18 måneder, håper vi at skal gi oss ny og nyttig kunnskap om hva som påvirker barns tidlige utvikling. Forberedelser har pågått i over et år. Arbeidskrevende? Ubetinget! Inspirerende? Ubetinget! Lærerikt? Ubetinget! Morsomt? Ubetinget! Spennende? Ubetinget! Studien heter Liten i Norge (LIN-studien) og finansieres gjennom Norges forskningsråd. Når mine to ledere og samarbeidspartnere i studien er blant landets fremste fagpersoner innenfor spedbarnsfeltet, sier det seg selv at dette er en oppgave jeg føler meg beæret over å være tildelt.

I «Tigerstaden» lever jeg selvfølgelig luksusliv, med konserter, opera, teater, barer, flotte restauranter? Ja, det kan en drømme om! Livet jeg fører i hovedstaden er langt fra noe glamorøst liv, men greit nok. Etter en lang arbeidsdag er det som regel rett tilbake til hotellet hvor jobbing ofte fortsetter uti de sene timer. Som jeg sa i et tidligere intervju i NA; I Oslo arbeider jeg, på Jøa lever jeg.

Ingen traktor på vegen

Sånn går en travel arbeidsuke fort, og jeg kan peile meg inn på T-banen og heimreise igjen. Tro hvilken ferge jeg kan rekke? Dette planlegges allerede på Flytoget. Om flyet ikke er forsinket, så skal det gå bra med 9-ferga, men da må det ikke vær mange trailere eller traktorer på veien. Det er stor forskjell på å komme heim kl. 21 i stedet for kl. 22. Heldigvis er ferjemannskapet utrolige greie og venter et par minutter på meg om nødvendig.

Gleden over et stimulerende arbeidsmiljø med gode kollegaer i et aktivt fagmiljø overskygger belastningen med å reise. Skjønt belastning; Det kan virke som belastningen er større for andre enn den er for meg. Kommentarer som «fer du å rek einno» har jeg fått mange av og etter hvert også lært meg å ta humoristisk. Og det «morsomme» er at slike kommentarer hovedsakelig kommer fra menn? Jeg har mange ganger lurt om alle de mennene som f.eks. reiser på jobb i Nordsjøen og andre steder får samme spørsmål? Det skal da sies at vi kvinner som overlater en «hjelpeløs» mann og kanskje i tillegg barn til seg selv i noen dager er i mindretall.

Å komme fra «lille Jøa» og være så heldig å ha en slik jobb, gjør meg ydmyk. Så når ferja legger til kai på Jøa og jeg kjører de siste kilometeren heim og blir møtt av en blid og opplagt mann som har gjort rent til helga og står klar med bordet pent dekket, levende lys og god mat, er jeg ikke i tvil om at «de må da gå an å farra å rakket».

Les mer om:
Mer å lese på Namdalsavisa: