Tjenestevilje langs kysten

FOLDAFJORD: NA-spaltist Odd Walter Bakksjø mener det skorter på tjenestevilligheten langs kysten, sammenlignet med tidligere tider. Å sende en konvolutt med hurtigbåten Foldafjord var ikke billig...

FOLDAFJORD: NA-spaltist Odd Walter Bakksjø mener det skorter på tjenestevilligheten langs kysten, sammenlignet med tidligere tider. Å sende en konvolutt med hurtigbåten Foldafjord var ikke billig...

Helgeland, ca. 1983. Telefonen ringte. Faderen tok den. Jeg hørte nabo Arne i den andre enden si, uten å presentere seg: «Koffer i “#¤%¤# sett du der når eg plages med bilen?»

undefined

Odd Walter Bakksjø
Lærer og musiker

Faderen flira godt, og fikk nå etter hvert forklart hva nabo Arne trengte hjelp med, og hadde kjeledressen på et par minutter seinere, og trilla bortover for å bistå. Denne hendelsen har i etterkant stått for meg som et bilde på godt naboskap og tjenestevilje.

Klart, naboer imellom, folk som har kjent hverandre lenge, kan jo ta en slik tone og regne med positivt svar. Men jeg har prøvd etter beste evne å ta denne holdningen til meg.

Kjæresten min sier at jeg har «oppordner-nevrose», og blir oppgitt over meg av og til, men å gjøre folk tjenester og hjelpe til er jo faktisk noe av det som gir livet mening. Muligens ligger det til «øyværingsgenet» mitt.

Jeg vokste opp ti meter fra et fergeleie, og 100 meter fra ei kai hvor større og mindre båter la til. Vi barna fikk tidlig beskjeder om å ta tampen, trille fram landgangen, få tak i noe for en nabo når man er på fastlandet, gi ei håndsrekning ... alt helt naturlige ting.

Sunnmørske styrmenn

Men det er ikke slik overalt. Sjøl ikke langs kysten. Jeg minnes den tida jeg gikk på lærerskolen på Nesna. Da var hurtigruta reisemåten når man skulle heim til mor og far i Brønnøysund, og nordover igjen. Nordover går reisen på natta, og som fattig student leide man jo aldri lugar for en tur på fire timer – man fant seg en ledig benk eller sofa et sted, eller en krok på teppegulvet, og slumret som best man kunne.

Og dette gikk som regel fint – så lenge det ikke var gamle Lofoten som gikk den kvelden. Om bord der jobbet en sunnmørsk styrmann som i sin pengegriskhet sikkert mente at vi alle burde løst lugar. Han gikk rundt og gnålte i nesa si om at vi fikk ikke lov til å ligge og ta opp plass for andre reisende – hvilket jo var helt absurd, for på den tida var det ikke akkurat fullt belegg på hurtigruta utenfor høysesong. Men det dreide seg jo om å utøve makt – overfor folk som man kan herse med. Og det skal jeg komme tilbake til.

På den positive sida ble jeg og en medstudent fra Namsos ei natt alle benkene var opptatt sittende og prate med en matros om bord i ei av hurtigrutene. Han var vesteråling – av den typen som uttaler alle r-er som rzh, en vislelyd som kiler godt når du summer den ut med tunga, og han avsluttet alle setninger med “og grzheierzh” og hørtes dermed småpussa ut sjøl klin edru.

Han gikk i kafeen og stjal kaffe til oss tre hele natta, og var full av historier. «Æ harzh vorrzhe på båt nu i nitten årzh og grzheierzh», og så videre i den duren, men jeg følte at jeg satt sammen med en mann som var den siste av sin art – en som søkte kontakt med folk, sosial, spanderte på mindre bemidlete (til og med knabbet kaffen fra egen arbeidsgiver), og så STORT på ting.

En enkel fyr, men tenksom og Omtenksom. En du sikkert kunne ringt om hjelp med bilen på akkurat samme måte som nabo Arne gjorde til faderen en gang på 80-tallet. Som gjør tjenester og ordner opp.

Konvoluttkrøll

I grell kontrast til dette var jeg nylig på kaia i Namsos for å få avsendt en konvolutt med noe til en 17-åring jeg kjenner som bor på hybel i Rørvik og går på skole der. Jeg tenkte først bare å legge konvolutten på bagasjehylla om bord i Foldafjord og gå, men i dagens samfunn med alt rundt bagasje som ingen eier og så videre fant jeg det best å orientere en matros om dette.

«Ja, er det hun eller du som skal betale frakten?» var da svaret jeg fikk. «Frakt?» spurte jeg, det slo meg ikke at det var aktuelt, men tenkte jaja, jeg kan da vel betale noen kroner.

«Det er 110 kroner i minstesats for frakt av gods», begynte Matros Nidkjær. Ja vel, tenkte jeg, det var dyrt, men må man så må man, sjøl om jeg ikke anser en konvolutt som «gods». Så begynte Matros Nidkjær Paragrafrytter å mase om å komme opp på brua for å styre med dette, og plutselig var prisen gått opp til 177 kroner. Da hadde jeg fått nok, og gikk en runde blant passasjerene for å høre om det var noen som skulle til Rørvik og kunne ta med pakken for meg. Og det var det heldigvis – «oppordnergenet» har ikke helt dødd ut hos alle kystbeboere (takk til deg!).

Men Matros Nidkjær Maktsjuk Masekopp fotfulgte meg og kunne orientere meg om at jeg hadde heller ikke lov til å betale en passasjer for å ta med pakken, da måtte jeg betale Foldafjord OG, for det var fremdeles frakt av gods, og de kjørte da ikke att og fram mellom Namsos og Rørvik for moro skyld.

Fikk nok

Jeg kjente at jeg hadde fått nok av Matros Nidkjær Kjepphestrytter og forlot båten før jeg ble overmannet av en ubendig trang til å hive den lille mannen på havet. Men jeg sier det nå, det jeg hadde lyst til å si da:

Dere kjører sjølsagt ikke hurtigbåt for moro skyld. Men dere kjører den for fanken LELL! Og hadde jeg nå kommet med et halvt grisslakt i ei blodig pappeske seint i adventen med båten full av annet pikkpakk, skulle jeg da kartert godset som vanlig.

Men her snakker vi om en fôra A4-konvolutt som kanskje veide 200 gram. Da sier man «Det er greit, bare legg den her!» Det er jo ikke snakk om å la dere gå Bring eller Posten i næringa, det er snakk om å gjøre folk en TJENESTE!

For øvrig: Treffer jeg den tjenestevillige mannen igjen, skal jeg spandere ham en pils. Fordi jeg skylder ham en. Som «betaling». Og Matros Nidkjær (av hensyn til leserne skal jeg ikke bruke metaforen som ligger ytterst på tunga) får da mene det han vil og eventuelt etterfakturere meg for frakt av en stykk stakkars konvolutt. Jeg skal uansett bare i ytterste nødsfall heretter benytte noen av FosenNamsosSjø sine tjenester.

Les mer om:
Mer å lese på Namdalsavisa: