Den store bokstavkrisen

BOKSTAVSKY: Slik framstår denne kommentaren i en såkalt ordsky, der de ordene som er brukt mest, blir størst.

BOKSTAVSKY: Slik framstår denne kommentaren i en såkalt ordsky, der de ordene som er brukt mest, blir størst.

Det er mitt lodd i livet å være bokstavmann. Jeg dyrker bokstaver til de blir store og feite. De skal tåle både vind og vær. De skal reise seg igjen om de blir forsøkt visket ut. Setter jeg dem sammen riktig, kan de by på glede eller sorg – alt ettersom.

undefined

Ragnar Prestvik
Skribent

Jeg ønsker at bokstavene mine skal leve et langt liv, helst inn i evigheten. Men de fleste bokstavene er glemt allerede etter frokosten.

Det er viktig å gjøre bokstavene store og fine – gjerne også ekstra feite – dersom de skal synes godt og påvirke dem som ønsker å fortære dem. Alle som selger bokstaver håper at de har laget noen som er ekstra gode og har lang ettersmak.

Noen setter opp bokstavene sine på billig, grått papir. Hver dag fornyes papir og bokstaver, og folk er ikke så nøye hva de gjør med dem etterpå. Mange synes disse bokstavene, etter at de er lest, egner seg til å tenne opp i store ovner med, eller pakke fisk i.

Noen setter bokstavene på tykt, glanset papir og pakker dem inn med stive permer i et forsøk på å få dem til å se mer forseggjorte og eksklusive ut. Eller innbille seg at de er viktigere, og kanskje ha lengre levetid.

Noen skriver bokstavene sine, andre snakker dem.

Noen setter opp bokstaver på et ark som legges i konvolutt og sendes til noen som bor et annet sted. Slik har det vært i lange tider, men ikke så mye nå lenger. Bare til jul tar vi oss sammen og monterer sammen bokstavene slik at de som får dem, kan lese dem. Noen gråter og de fleste blir varme om hjertet.

De kan også skrives på en skjerm og sendes gjennom luft og jord og leses av mottakeren straks de er satt sammen.

Noen setter toner til og lar dem danse gjennom øregangene slik at vi blir lyse til sinns og kanskje får lyst til å gråte hvis de er ekstra vakkert sammensatt.

I en verden med mangel på det meste, har det som regel vært bokstaver å få tak i. Men det er kjøpers marked, og det handler om å tilberede dem riktig slik at markedet vil ha dem. Det handler om å ha billige bokstaver til dem som strener fra butikk til butikk for å sikre seg dem som koster minst – og dyre bokstaver til dem som har tykk lommebok. Og som gjerne kjøper bokstavene sine i eksklusive butikker.

Da det var krig, bestemte de som styrte landet, at bokstavene var ulovlige. Bokstavene var farlige for dem som styrte. Derfor kunne de ikke selges, og det ble dårlige tider for dem som levde av å selge dem. Men da krigen var slutt, boblet det over. Alle som elsket å bruke bokstavene tok dem fram igjen. Men var det var fortsatt nød, og mange hadde for dårlig råd til å kjøpe bokstaver. De måtte ha rasjoneringskort for at alle skulle få smake.

Vi som dyrker bokstavene, kan i dag lage så mange vi vil. Vi elsker å strø om oss med så mange som mulig. Men det er også opp til oss å sette dem sammen så bra at vi får solgt dem.

Det er slutt på den tida at vi dyrket bokstaver kun til eget bruk. Vi dyrker dem fordi det er et marked der ute – et marked som ønsker dem til forskjellig bruk, og ønsker forskjellig smak. Skal vi få solgt bokstavene våre, må vi levere riktig vare.

Et stort troll som het Markedskreftene sørger for at det er akkurat passe antall bokstaver tilgjengelig til en hver tid, og et passende antall dyrkere som lager bokstaver. Noen som ferskvare til samme dag, noen med lengre holdbarhet som skal nytes med andakt og ved passende anledninger. Hver bokstavprodusent fikk en kvote som skulle fylles.

Så hadde det seg slik nå ganske nylig at de som hadde hovedansvaret for å forsyne markedet med bokstaver, hadde fått bedre pris i et annet land og solgte mye mer dit enn de skulle. Ja, de ble solgt til et rikt land – ikke til et fattig som knapt hadde bokstaver! Det var knapt en bokstav igjen å oppdrive i bokstavlandet, og nye bokstaver kunne ikke dyrkes fram på et blunk. Og mange av de som kunne dyrke, hadde solgt kvotene sine eller hadde fått seg annet å gjøre fordi selgerne hadde budt dem for dårlig betaling.

Dette skjedde like før jul, da bokstavene hadde ekstra stor betydning. Hele nasjonen gikk av skaftet for å få tak i iallfall noen få bokstaver slik at det kunne settes sammen nok ord til jul. Noen fryktet at det ikke engang ville bli nok bokstaver til julebrevene.

Det gikk rykter om bokstavmangelen i alle land. Mange lo og pekte nese av det rike landet som hadde stelt seg slik at de ikke hadde flere bokstaver igjen, enda de hadde både mange bokstavskrivere, god råd og gode dyrkingsforhold. Noen kom fra fremmede land for å by fram bokstaver som så helt annerledes ut og hadde en helt annen smak når de ble satt sammen. Det ble ei travel tid for både smuglere og tollere.

Mange i det rike landet syntes dette var skikkelig skandale og skjelte ut både dyrkerne og dem som solgte bokstavene, fordi de var blitt for grådige og solgte mer enn de skulle til kunder i andre land. Mange mente at vi måtte skaffe oss flere bokstavselgere som alltid kunne skaffe oss ferske bokstaver, samme hvor de kom fra. Det skulle da bare mangle om det rike landet ikke kunne holde seg med mange nok bokstaver, rikt som det var.

I nord og sør, øst og vest, ble det hamstret småbokstaver for å kunne stable sammen så mange at det skulle bli hele ord, og helst hele setninger, til julebrevet. Enkelte var høyt og lavt og sikret seg så mange bokstaver at de kunne lage ord og setninger i mange år framover. De var strålende fornøyd, først og fremst fordi de hadde fått tak i så mange bokstaver uten at naboene visste det!

Det var ekstra ille i grisgrendte strøk av landet, der det var glatte veger og storm slik at fergene ikke kunne gå. Og der Posten ikke lenger skulle fram, fordi så mange brukte luft eller jord til å spre bokstavene. Der kom ikke de få tilgjengelige bokstavene fram til folk, og desperasjonen bredte seg.

I byene var det litt bedre. Der kunne flere dele på bokstavene som fortsatt var igjen, og sjelden hadde Kåre i første og Abdullah i fjerde snakket så mange bokstaver sammen. Kåre visste knapt hvem Abdullah var, men han syntes han brukte bokstavene så rart når han snakket dem. Nå viste det seg at Abdullah var en hyggelig mann, og jammen var det godt å kjenne på at begge satte pris på de samme bokstavene. Og det fine var at den ene kunne bruke bokstavene om formiddagen og den andre om kvelden.

I noen land langt borte syntes de så synd på menneskene i det rike landet at de begynte å sende oss bokstaver slik at vi iallfall skulle greie å sette sammen julebrevet og få feire god, tradisjonell jul.

Jeg har ikke fortalt det til noen, men jeg har sittet her i flere kvelder og trillet bokstaver. Jeg har spinket og spart siden tidlig i høst slik at jeg har mange bokstaver og kan vri og vende på dem – lenge! Jeg har holdt dem godt skjult slik at ingen skal ta dem fra meg.

Men så har jeg tenkt at jeg kanskje skal ta fram noen få om gangen og by dem fram til noen som vil betale godt

Men uansett hvordan jeg triller bokstavene, legger de seg utover på samme vis hver gang, ustanselig. GOD JUL! – ja, slik legger de seg bortover papiret.

Slikt vil nok ikke folk betale for. Jeg har ikke lenger noen glede av å spare på bokstavene. Jeg får gi dem bort i stedet. Jeg vet jo at det er noen som trenger dem mer enn meg. Og jeg vet jo at det blir jul uansett – det er jo tross alt ikke bare bokstavene det kommer an på.

Så derfor: GOD JUL, alle sammen!

Les mer om:
Mer å lese på Namdalsavisa: