Sangens svar

FOLKEHAV: Politiet anslo at 40.000 mennesker møtte opp for å synge på Youngstorget. FOTO: VIDAR RUUD

FOLKEHAV: Politiet anslo at 40.000 mennesker møtte opp for å synge på Youngstorget. FOTO: VIDAR RUUD

Hatet fikk svar. Med sang.

Det er noe smått utrolig over det som skjedde denne uka. 40.000 mennesker på Youngstorget, og flere hundre i Namsos og på Kolvereid, svarte hatets mørke budskap med å samle seg og synge.

Jeg satt i rettssal 250 i Oslo tingrett da Anders Behring Breivik dro fram Lillebjørn Nilsens sang «Barn av regnbuen» som det han mente var et klassisk eksempel på hvordan skolebarn i Norge er hjernevasket til å bli marxister.

Jeg kvapp litt til. Dette var en av mange absurde argumenter og propagandautspill som jeg for så vidt var blitt vant til, men likevel så spesielt at det fikk mange i salen til å riste på hodet.

Aksjon

Det gikk selvfølgelig som det måtte gå i vårt internettsamfunn: I løpet av få timer hadde to kvinner startet en Facebook-aksjon som hadde som mål å samle flest mulig til å synge «Barn av regnbuen» – så høyt at Anders Behring Breivik kunne høre det i ventecella i Oslo tinghus.

Torsdag manifesterte det seg i aksjoner over hele landet.

Massemorderen ble overrasket da hele nasjonen reagerte med å gå i rosetog for å markere sin sympati med ofrene for hans grusomme gjerninger. Nå reagerer altså titusenvis på hans rettspropaganda ved å ta til motmæle med sang. Ganske fjernt fra det som var ABBs mål og visjon med hele terroraksjonen, nemlig å vekke slikt et hat og raseri at rettsstaten gikk av hengslene, og folk tok til våpen i en borgerkrig.

Det er i slike øyeblikk det er lov å være stolt over vårt samfunn. Massemorderen sier han forsvarer de norske verdiene og norsk kultur med drap og vold. Men akkurat det vi har sett de siste dagene, og i tida etter 22. juli, er noe av det norskeste som finnes – medmenneskelighet, omsorg, toleranse – og evnen til å stå sammen om det som forener oss, i stedet det for å dyrke det som splitter.

Hørte han det?

Jeg lurer på om Breivik hørte sangen. Kanskje ikke rent fysisk, men hans forsvarer bekreftet at han hadde fått det med seg. Han mener nok at dette er et nytt eksempel på marxistisk konspirasjon og indoktrinering. At vi er pyser og sveklinger som griper til sang, og ikke til våpen. Akkurat som enhver fascistisk og nazistisk ideologi forherliger det maskuline og sterke, og fordømmer det «svake».

Men i dette tilfellet er sangen det sterkeste våpenet. Ett sted inne i hans dypt forkvaklede sinn og verdensbilde må det begynne å trenge seg inn – hva gikk galt, når vold og terror ikke førte til politisk omveltning og opprør, men at titusenvis står med roser i hendene og synger?

Vanlige argumenter, politisk retorikk eller kuler tror jeg ikke biter på Breivik. Men når noen svarer ham med sang, tror jeg faktisk det kan være med å slå sprekker i hans selvbygde forsvarsfasade.

Seegers sang

Der i retten, mens Breivik belærte om marxistisk konspirasjon og hjernevask, frydet jeg meg litt også med tanken på Pete Seeger. Han har jeg skrevet om før i denne spalten, om den gangen jeg møtte ham heime i stua hans i det lille trehuset langt inne i skogen, med utsikt over Hudson-elva i staten New York.

Det er nemlig han, og ikke Lillebjørn Nilsen, som er opphavsmann til sangen. Lillebjørn tok til og med kontakt med nå 93 år gamle Seeger for å klarere med ham at sangen skulle spilles som protest mot Breivik.Det var nok helt i Pete Seegers ånd.

I motsetning til de aller fleste av de 90.000 menneskene i Norge Breivik stempler som marxister, er Pete Seeger erklært kommunist. Det var ikke så enkelt i USA på 50- og 60-tallet.Seeger ble bannlyst i radio, og sensurert av senator Joseph McCarthys kampanje mot kommunister og antatte sympatisører.

I retten har Breivik vridd dette til et sammensurium av historiske fakta, der han mener nasjonalistene er de som er blitt sensurert, og at McCarthy ikke gikk langt nok i sine forfølgelser av spesielt musikere, pressefolk, politikere og folk i underholdningsbransjen.

Da er det greit å ha noen som Pete Seeger, som et fortsatt levende sannhetsvitne for hva som faktisk skjedde.

På 50- og 60-tallet reiste han rundt med et klistremerke på gitaren sin der det sto «Denne maskinen dreper fascister».

Nå, 60 år seinere, er det nærmere sannheten noen gang. Pete Seegers sang har i alle fall drept enhver troverdighet og styrke i massemorderens hatefulle budskap.

Les mer om:
Mer å lese på Namdalsavisa: