Kampen mot klokka

GODT RÅD: Reager raskt og ta kontakt med helsepersonell når det er mistanke om hjerneslag.
            (Foto: Bjørn Tore Ness)

GODT RÅD: Reager raskt og ta kontakt med helsepersonell når det er mistanke om hjerneslag.Foto: Bjørn Tore Ness

Flere nyheter

Premiere på årets russerevy i Grong

Lærerne fikk gjennomgå, til stor glede

Grong har akutt dårlig økonomi - rådmann ønsker kommunesammenslåing

Legger ikke skjul på hvor kuttene vil komme

Nytt parkeringssystem på flyplassene i Rørvik og Namsos

Digitalt og billettløst

Ved hjerneslag dør to millioner hjerneceller i minuttet. Derfor haster det med å få stilt rett diagnose og sette i gang behandling.

undefinedFoto: c

Navn: Hilde Tyldum Stordahl
Alder: 45
Jobb: Prosjektleder NTFK
Bosted: Flatanger

Det var torsdag og første dag i oktober 2009. I lunsjpausen fikk jeg en telefon og reiste meg fra bordet i kantina. Midt i samtalen fikk jeg ei slegge i bakhodet. Sånn kjentes det ut. Tenkt deg hodepine, og gang det med hundre. Deretter trer du en Ikea-papirpose over hodet og prøver å bevege hodet. Det var vondt og stivt. Og jeg tenkte: Nå er det alvor. Dette er noe med hjernen. Det er farlig!

Så snudde jeg meg til dem jeg spiste sammen med og sa: «Jeg fikk litt vondt i hodet, så jeg drar hjem.» Som sagt så gjort. Jeg satt meg i bilen og kjørte de 14 kilometerne hjem. Vurderingsevnen blir ikke skjerpet av å få hjerneslag. For å si det forsiktig.

Etter kort tid hjemme smalt det på nytt med oppkast og veldig dårlig allmenntilstand. Legen ble oppringt og hun tok poenget med en gang. Det ble ambulansebesøk i stua og gulvet var iskaldt, men hodesmerten var enda verre. Takk og pris for Luftambulansen som tryllet bort smertene på en blunk. Helikopterturen til St. Olav gikk på en halvtime.

Blødning...

Min eneste bekymring var at med så mye oppstuss, burde de finne i alle fall litt galt med hodet mitt under undersøkelsen. Så da de sa at de hadde funnet en blødning, ble jeg lettet. Det høres unektelig ganske rart ut, men sånn kan det være når man har fått en del morfin i kroppen. Smertene forsvinner og redsel når ikke inn. Ganske bra kombinasjon når katastrofen inntreffer.

Så lå jeg der med slanger og målere over alt, oksygen, medisin, morfin og blodtrykksmål. De hadde kontroll på alt. Jeg kunne bare gjøre det jeg fikk beskjed om – å ligge helt stille. Jeg fikk beskjed om å si ifra hvis jeg fikk vondt, for det fikk jeg ikke ha. Da var det smertestillende med en gang. Og hodet skulle ikke løftes.

Så da jeg av en eller annen grunn absolutt skulle ha te, ble den inntatt via sugerør. Fordelen med å være veldig syk er at det er lett å få det som man vil. Så der lå jeg som en dronning og slurpa lunken te i de små øyeblikkene jeg var våken av gangen.

Morgenen etter bar det av gårde til flere undersøkelser. Og jeg var fremdeles i et stadig godt humør på grunn av medisinene de minuttene av gangen jeg hadde øynene åpne. Midt under undersøkelsen, der et slags kamera ble ført opp fra lysken via blodårene og opp i hodet for å ta bilder av blodårene (som viste seg å være i skjønneste orden heldigvis), meddelte jeg at «dette var interessant». Jeg tok undersøkelsen noen uker seinere helt uten dop innabords, og kan garantere at det er langt mer skummelt enn interessant. Helsepersonell må definitivt ha litt å humre av på pauserommet med pasienter som undertegnede.

Etter hvert bar det inn på et av Trondheims-sykehusets nye enerom. Å glede – det var flatskjerm som kunne håndteres mens hodet lå på puta. Her skulle det bli gullrekka i fred og ro, tenkte jeg. Et døgn ut i sykehistorien var vurderingsevnen fremdeles ikke sylskarp. I samme øyeblikk som tv’n kom på, gikk det i krøll. Jeg ble kvalm av å se på tv, så den måtte av. Jeg hadde i grunnen nok med å ligge i fred og ro i halvmørkt rom og sveve.

Og det ventet tre og en halv uke med god behandling på Sykehuset Namsos og like lenge på rehabilitering ved sykehuset Levanger. Gode uker tross alt. Og for et blomsterhav. Tror jeg kunne startet blomsterhandel på rommet mitt i Namsos.

Hvert minutt teller

Norsk Luftambulanse har startet en aksjon for å redusere tida det tar før behandlingen av hjerneslag starter. Hvert minutt teller, og det jobbes med å få til en «slagambulanse» som kan sette diagnose og begynne behandling før pasienten kommer til sykehus. En slik ambulanse vil være en revolusjon for slagbehandlinga.

Den viktigste jobben er det likevel du og jeg som må gjøre. Som pasienter må vi overkomme den dårlige vurderingsevnen og rett og slett bestemme oss på forhånd for at om dette rammer meg, må jeg si ifra. Pårørende må gjøre som min mann – å ringe etter hjelp med en gang de skjønner at det kan være noe i veien. Og helsepersonellet som får telefonen må gjøre som kommunelegen i Flatanger; skaffe ambulanse og helikopter med en gang.

Det redder liv.

Les mer om:
Mer å lese på Namdalsavisa: