Aktivisme eller slaktivisme?

Liker, LIKER IKKE: Holder det å bare trykke på en knapp på Facebook, eller kreves det mer for å engasjere seg, spør NAs spaltist.

Liker, LIKER IKKE: Holder det å bare trykke på en knapp på Facebook, eller kreves det mer for å engasjere seg, spør NAs spaltist.

Flere nyheter

Nummer ni på Beitostølen

– Et skikkelig kick!

Formo og Kværnø seiret i Tommy Gåsbakks minneturnering

De «gamle» fortsatt eldst

Adrian (18) ga alt for Namsos i lag-NM i judo

– Aldri kjent verre smerte

Kan man endre verden ved å trykke «Liker» på Facebook? Tar man sosialt ansvar ved å opprette en protestgruppe på nett? Og har mediene et ansvar for å bidra til økt samfunnsengasjement?

Nye kanaler for informasjon, interaksjon og distribusjon har gjennom de siste årene gitt oss et samfunn – og en verden – betydelig mer transparent.

Gjennom sosiale medier som f.eks Facebook, YouTube eller Twitter, kan ulike interessegrupper i organisert form vokse seg så store og kraftfulle at de ikke bare fanger din og min oppmerksomhet, men også medienes interesse. Det er blitt vanskeligere å fordekke usannheter, korrupsjon eller maktmisbruk – det kommer til overflaten.

Med avsløringer av ulik art kommer ansvar, og med ansvar må det følge handling. Men åpenhet eller ikke – den fremste driver for enhver endring er at noen engasjerer seg, og er villige til å handle.

Problemet er at det, til tross for mer åpenhet og kraftigere mediefokus på viktige problemområder, fremdeles er vanskelig for oss å gå fra passiv støtte til aktiv handling.

Forskere hevder at protestgrupper på feks Facebook kun unntaksvis fører til konkret handling og målbar endring. De peker på at mennesker som allerede er engasjerte og aktive gjerne bruker sosiale medier som kanal for sitt engasjement, men som kilde til engasjement har denne typen «aktivisme» begrenset verdi.

Selv om vi ser mange tilfeller på at såkalt virtuell deltakelse kan føre til både volum og «støy» i viktige saker, så er enhver endring avhengig av at vi engasjerer oss IRL, som det heter nå – altså; in real life!

Lett å lure seg selv

«Kan vi avinstallere en diktator», spurte forsker Petter B. Brandtzæg da han åpnet delTA-konferansen «Fra aktivisme til slaktivisme» tidligere i år. delTA er et prosjekt som forsker på unges samfunnsengasjement på nett. Slaktivisme i denne sammenhengen betegner en passiv form for sosialt ansvar, der engasjementet stopper opp etter at man har trykket Liker eller Retweet.

Med minimal innsats føler utøveren seg handlekraftig, men utgjør i praksis ikke særlig forskjell. Vi blir ikke samfunnsengasjerte ved å trykke Liker på Facebook. Aldri har det vært lettere å lure seg selv.

Særlig utbredt er fenomenet slaktivisme blant ungdom og unge voksne (men ikke bare). Gjennom de siste årene er det feks investert betydelige ressurser rettet mot førstegangsvelgere, uten at man ser ønsket effekt. Det er ikke nok å klikke seg enig – man må faktisk oppsøke valglokalet. Hvorfor er engasjement så vanskelig?

Demokratiserende

Enkelte peker på at det globaliserte informasjonstilfanget fører til overeksponering, informasjonsvegring og handlingslammelse. Andre hevder vi lever i narsissismens tidsalder.

Overstimulerte og egosentriske, der behovet for personlig belønning og kronisk anerkjennelse står sterkest. Vi har friheten til å stenge av det meste vi finner ubehagelig, og det er fristende å kun eksponere seg for holdninger man allerede er enige i.

Liker man ikke avisens debattarena står det enhver fritt å danne sin egen. I så måte er digitale verktøy som sosiale medier demokratiserende og styrkende for fri debatt og meningsutveksling. Faren kan være at fakta og sannhet blir mindre viktig, (i alle fall mindre tydelig) og mening det som betyr noe. Vi vet alle at det ikke nødvendigvis er de viktigste sakene som får størst oppmerksomhet.

Engasjement må læres

Personlig tror jeg det kan være så enkelt som at det er krevende å forstå hva som er viktigst, hva som er fakta, og hva man skal og bør prioritere. Oppvoksende generasjoner bryr seg ikke mindre enn tidligere generasjoner – tvert om. Men engasjement må læres på andre måter nå. Her blir også avisen viktig.

Mediene har en helt sentral rolle i det å sette søkelyset på kritikkverdige forhold. Vi har nylig sett hvor avgjørende mediene har vært etter 22. juli-katastrofen i forhold til å få viktig dokumentasjon om hva som gikk galt ut til offentligheten.

På lokalt plan har lokalavisen tilsvarende oppgave. Den skal ivareta informasjon, debatt og samfunnskritikk, og har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. Men lokalavisen anno 2012 må i tillegg ta ryddejobben i informasjonsoverfloden. Den må systematisere, ettergå og kvalitetssikre informasjon på lokalt plan, og sørge for å fremheve og tydeliggjøre det viktige og relevante. Slik kan den anspore til økt engasjement.

Det innebærer at lokalavisen ikke bare har et ansvar for å være lokalsamfunnets vaktbikkje, men også må ta på seg kuratorrollen. Redaktøransvaret er viktigere enn noensinne. Men ansvaret for reaksjon og handling? Ja det er ditt og mitt.

Les mer om:
Mer å lese på Namdalsavisa: