Mussolinis jul

MUSSOLINIS JUL: Åge Aleksandersen sine inntrykk fra julefeiringa i Gullvikmoen har resultert i denne julefortellingen...
            (Foto: Knut Høihjelle)

MUSSOLINIS JUL: Åge Aleksandersen sine inntrykk fra julefeiringa i Gullvikmoen har resultert i denne julefortellingen...Foto: Knut Høihjelle

Foto: Tegning: Knut Høihjelle

Foto: Tegning: Knut Høihjelle

Tredje søndag i advent var den dagen i året da de fleste i Gullvikmoen søkte ly og beskyttelse. Da utspant det mange kalte for Blodbadet i Gullvikmoen seg.

Tredje søndag i advent, på samme klokkeslett, på samme sted, med samme usikre resultat.

Grisen til familien Dyrvik skulle slaktes, og ritualet som fulgte med var unektelig noe av det mest spektakulære som kunne oppleves på den siden av byen.

Grisebeistet hadde da gjort livet utrygt for alle forbipasserende i månedsvis fordi den fikk gå fritt omkring døgnet rundt, den var bokstavelig talt en pest og en plage for dem som prøvde å passere Dyrvikhuset.

Harald Dyrvik, familiens overhode, tok hånd om de fleste praktiske detaljer når det gjaldt denne griseavlinga og griseavlivinga.

Harald var kommunist, og stalinist, og derfor hadde han døpt grisen Mussolini, av den enkle grunn at Mussolini ifølge ham var et svin.

Hadde det ikke vært for Sovjetstaten, russerne, og Stalin hadde vi nå alle snakket italiensk og tysk med hverandre hevdet han med høyrøstet glød.

Selve ritualet startet presis kl. 1300 tredje søndag i advent.

Da samlet Harald Dyrvik hele familien på gårdsplassen.

Ni unger og mor Sigrid fulgte begeistret med i det som utspant seg. Noen av de modigste naboene dristet seg også til å overvære seansen fra det de betraktet som rimelig trygg avstand.

Eldstesønnen som var døpt Josef, var ifølge sin far et musikalsk geni og hadde fått et særdeles dyrt og fint trekkspill i konfirmasjonsgave. Nå hadde han passert 30 år, og repertoaret besto av to melodier som han underholdt familien med sent og tidlig.

Denne dagen var det far Harald som bestemte musikken. Den ene halvdelen av sønnens repertoar skulle avspilles på trekkspill på avtalt tidspunkt, og hele familien grøsset i spent forventning på dette store øyeblikket da Internasjonalen skulle tone ut over Gullvikmoen.

Som om ikke dette var nok så insisterte Far Harald på å lese et utdrag fra Maksim Gorkij, «Min barndom», som var så trist og forferdelig at de fleste hadde problemer med å holde tårene tilbake.

Begrunnelse for å lese dette var at da skjønte de alle hvor godt de hadde det, og hvordan det kunne vært hvis ikke Stalin hadde vunnet krigen for dem.

Spenninga steg mot nye høyder da slakteren Ivar ankom.

Han var en god venn av Harald og jobbet som skytebas på et anlegg oppe i Grong.

Lettere preget av en noe sen aften med dårlige venner ankom han Dyrviks residence, balanserte forsiktig på blåisen med slaktemaska i den ene handa, og et par dynamittgubber i den andre.

«Træffe vi itj med maska får vi spræng svineriet» ropte han mens han holdt på å revne av latter.

Etter en kort og intens jakt på Mussolini ble dyret fanget og plassert midt på gårdsplassen mens skytebasen gjorde klar slaktemaska.

Mor Sigrid sto klar med kopper og kar til blodet. Far Harald satte i gang med Maksim Gorkij mens Internasjonalen strømmet noe nølende ut fra Josefs trekkspill.

Hålke, bakrus, slaktemaske og en meget urolig Mussolini var en dårlig blanding.

I det øyeblikket skytebasslakteren skulle banke til maska gled han på isen, traff Mussolin så blodet skvatt, hvorpå Mussolini blødende og hylende satte av gårde ut av gårdsplassen og la kursen nedover bakken skliende på hålka mot Namsos sentrum.

Det som senere skjedde var det store samtaleemnet og førte til spekulasjoner i mange, mange år.

Mussolini skled hysterisk forvirret nedover den speilglatte veien.

Far Harald lå nr. to i løypa, deretter fulgte diverse barn, mor Sigrid, Josef med trekkspillet, og skytebasen bannende og viftende med dynamitten bakerst.

Noen ganger var følget på veien og noen ganger i grøfta.

I det de nærmet seg butikken på Prærien startet virkelig rabalderet?

Forsiktig balanserende på hålka kom Guttorm Utvik. Han gikk under navnet Sileppa fordi han alltid var så sur og tverr. Han var ute i sitt daglige ærend, nemlig å lufte elghunden sin.

Elghund var vel ganske drøyt å kalle monstrumet som målte 110 cm opp til ryggen når den sto på alle fire. «Halvt elg og halvt hund» hevdet Sileppa med et vondt, lurt glimt i øynene når noen våget å diskutere rasens renhet?

Av en eller merkelig grunn så hadde Sileppa gitt hunden sin navnet Renate.Renate og Sileppa betraktet det underlige følget som kom skliende på hålka, og reaksjonen uteble ikke. «Det var no som innerst inne i ville..» sutret Sileppa

Renate derimot ble vill av begeistring og la av gårde etter følget, dette førte igjen til at

Mussolini akselererte noe formidabelt og fløy lavt mot Namsos sentrum blødende, hylende, med Renate halsende like bak.

Nå ville det seg slik at dette følget fra Gullvikmoen denne dagen, på dette tidspunkt, i dette herrens år tilfeldigvis hadde kurs rett imot en annen stor årlig begivenhet som foregikk i Namsos sentrum.

En av byens direktørfruer hadde den årlige innleveringsdagen av strikketøy på det lille torget like ved fiskehandleren.

Mange av byens bedrestilte kvinner var medlemmer av Madagskarforeningen, og hadde selvfølgelig fulgt direktørfruens innstendige oppfordring om å strikke gode varme luer, votter, og skjerf til de stakkars forfrosne barna på Madagaskar.

Det ble servert te og småkaker, og direktørfruen underholdt de 10-12 frammøtte med intense og overbevisende historier om gleden og jubelen barna på Madagagaskar ville framvise når de fikk disse gode og varme plaggene som de kunne bruke i vinterkulden.

Det uunngåelige skjedde!

Det ble kollisjon. Det ble katastrofe! Det endte i tumulter og med forferdelse.

Få, om ingen av de involverte var i stand til å fortelle eller beskrive hva som egentlig skjedde, men møtet mellom Gullvikmoens delegasjon og Madagaskarklubben resulterte i vondt blod, og feider mellom klassene i mange tiår fremover.

Midt oppe i dette var gamle Inger Sofie ute på sin daglige fredelige luftetur opp ved Kjærlighetsstien.

Da hun kom stormende hjem hysterisk og skjelvende og fortalte gubben Ole Johan at hun nettopp hadde sett en blødende gris med topplue og skjerf ringte han straks legen sin, og Inger Sofie ble øyeblikkelig sendt til Namdal sykehus der man med samtaler og medikamenter i lang, lang tid prøvde å få henne overbevist om at slike griser ikke fantes, og at Julestria dette året hadde vært for hard og tappet henne fullstendig for krefter?.

God jul til dere alle!

Åge

Les mer om:
Mer å lese på Namdalsavisa: