Når våre hus og gårder brenner

Det er mye som går tapt når et hus brenner ned.
Det er vondt å være langt unna Vassbotna nå. Ved Namsen er vi vant til flom, men i forrige uke holdt hele hjembygda mi på å drukne. Veien jeg kjørte til skolen, skogen jeg og naboungene lekte i, forsamlingshuset jeg giftet meg i, jordet ungen min en gang spilte fotball på. Alt sto under vann, og mine foreldre var isolerte vitner til det hele.
Så begynte det å brenne på en av gårdene. Det føltes som et angrep på oss alle.

Les mer:

Ett døgn timer etter at huset gikk tapt i flammene var familien tilbake på eiendommen

– Vi skal heim igjen

24 timer etter at huset brant ned til grunnen var Jan og Brit Viken og familien tilbake der brannen startet. De har allerede bestemt seg. Huset skal gjenreises.



Jeg vet så altfor godt hvordan en brann føles. For litt over ti år siden brant kårhuset på hjemgården min. Farmor omkom i brannen, og det var ikke mulig å redde huset. Det var ei ufattelig ulykke som jeg alltid vil bære med meg.
Jeg glemmer aldri telefonen jeg fikk fra mamma da jeg sto midt på Strøget i København på vei hjem fra universitetet, omgitt av fulle nordmenn på dagstur med Danskebåten. Jeg vil alltid være litt oppgitt over tolleren som lette forgjeves etter alkohol i kofferten min på vei hjem. Jeg vil alltid huske opplevelsen av å kjøre opp bakken til et nedbrent hus for første gang. Jeg vil alltid være litt bitter på avisene som publiserte et gjenkjennelig bilde av brannen på nett før noen hadde fått tak i meg og broren min.


Aldri, aldri vil jeg glemme bildet av faren min som ser barndommen sin brenne ned, til tross for at jeg ikke rakk å se det da det skjedde.
Ulykker bringer med seg en sorg som er dypt personlig. Den treffer deg i hjertet, magen og lungene samtidig, og det er umulig å hindre rask spredning. Det fins ingen smertestillende medisiner sterke nok. Du vil aldri bli kurert. Og ingen vil noen gang forstå helt hvordan du har det.


Det hjelper likevel å være fra Vassbotna. Da jeg kom heim fra store, upersonlige København, flagget alle på halv stang. Tragedien rammet ikke bare min familie, men hele bygda. De sørget med oss alle sammen slik de også sørger nå. Pappas kollega kom med ei ferdigstekt elgsteik. Lensmann og prest klemte oss og snakket med oss da vi ennå ikke klarte å snakke med hverandre. Vennene våre kokte kaffe i begravelsen. Naboene gjorde alt vi ikke klarte å gjøre selv.
Det er lett å si at man skal være glad så lenge ingen blir skadet i slike ulykker, men det er jo ikke sant. I min familie har vi brukt lang tid på å tillate oss å sørge over tapte ting, men vi gjør det nå. Vi mistet ikke bare en av våre kjæreste da gårdshuset brant, vi mistet også det mine besteforeldre hadde bygget opp.
Min far har nesten ingen bilder eller annet fra barndommen sin igjen. Jeg sliter ennå med å gå i antikvitetsbutikker, fordi jeg ser ting som ligner på farmors. Jeg tør ennå ikke bruke de få smykkene jeg har etter henne, av frykt for at de skal bli ødelagt. Det er fortsatt vanskelig å snakke om hollandske krukker rundt vårt middagsbord uten å grine litt, og det er ikke bare fordi de er vakre, men fordi de representerte farmor. Nå er alle krukkene borte, sammen med møblene farfar snekret selv av ei bjørk.


Med et hjem forsvinner ikke bare designermøblene fra i fjor, men også den billige suveniren du kjøpte på bryllupsreisa, hakket i spisebordet etter at minstemann testet speiderkniven og den flisa du alltid var så irritert for at du la feil på badet. Når vi bygger en heim, bygger vi rammene rundt et liv for oss og de som kommer etter oss. De tingene vi velger å omgi oss med, gir oss identitet. Noen av dem vil leve lenge etter oss, og fortelle våre etterkommere hvem vi var og sto for. Minnene knyttet til et kjøkken, et stuebord, et maleri eller ei julekule er mye mer verdt enn forsikringssummen tilsier.
Da et nytt gårdshus brant ned i Vassbotna, grein vi i Oslo også. Ikke bare fordi vi vet hvordan de har det, men fordi også vi mistet noe. Ei bygd er ikke større enn de gårdene den består av. Våre hus og gårder er en del av det felles livet vårt, og sammen danner de de stedene vi blir glad i. Vi har ikke råd til å miste noen av dem, vi trenger dem for å huske hvor vi kom fra.


Det er en liten trøst, men en trøst i alle fall. Det er alltid flere som sørger med deg enn du tror. Til slutt er det de som hjelper deg å bygge opp livet ditt igjen. For uansett hvor håpløst alt virker, er det aldri for sent å bygge noe nytt. Til syvende og siste er heimen der folka er, og minnene skaper vi sammen. På nytt og på nytt.

Mer å lese på Namdalsavisa: