DAGENE SOM SUSER FORBI

Flere nyheter

Historisk dag da Namdal regionråd ble stiftet i Røyrvik

Fylkesmann-lærling imponert over namdalingene

Fem namdalinger tok norgescuppoeng – Bruvoll best på 10. -plass

Spår Hundseth helt i toppsjiktet

«Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet.» skrev Stig Johansson. Morfar brukte ofte dette sitatet, men det er først i det siste jeg har tatt det inn over meg. Grunnen var fire tomme linjer.


Om noen dager fyller jeg 31. Og det føles rart. Det har faktisk føltes rart i flere uker. Tidligere har jeg ikke brydd meg nevneverdig om å bli eldre. Det var stort å bli 20, men 22 var bare et nytt tall. Rundt den tida begynte også årene å hoppe jamtfot, så 23 var jeg liksom aldri. Det føltes som om jeg hoppa rett til 24. Så var jeg 28 før jeg helt rakk å få med meg at jeg var blitt 26, og vips var jeg 30. Men det har ikke egentlig gjort noe, for jeg har alltid følt at jeg har brukt årene godt. Jeg levde akkurat det livet jeg har ønsket meg, og har opplevd utrolig mye morsomt.


Så hvorfor denne rare følelsen nå som 31-årsdagen nærmer seg? Det var jo ikke noe problem da jeg ble 30. Det var bare en artig fest og hektisk boklansering av «Norges Uskrevne Lover». Det er rart om det er årstida også – her i Oslo begynner det å bli vår, så det er litt seint for høst-melankoli, synes jeg.


Kanskje er det sommerens kommende bryllup som gjør det? At jeg først nå innser at jeg begynner å bli voksen? At vi om noen år skal få barn, og da må flytte fra vårt koselige borettslag til et sted med mer plass? At livene våre da blir annerledes, og at vi mister noe av friheten vi nyter i dag? Eller er det at storebror nå blir 41, og blir eldre enn jeg husker at Mamma og Pappa var da jeg var liten? Er det min egen dødelighet jeg aner langt framme i horisonten?


Så dramatisk kan det da ikke være. Jeg har det jo skikkelig bra, selv om all jobbinga er krevende til tider.
 

Jeg tror jeg fant grunnen for noen dager siden. På en flyplass kjøpte vi nemlig en femårsdagbok. «One line a day», står det. Den har vi etter beste evne prøvd å holde oppdatert, og de siste månedene har vi klart å skrive i den hver dag. Ihvertfall er alle dagene utfyllt – det skjer gjerne i skippertak, som med de fleste gode forsetter.


Men for noen uker siden skulle jeg fylle ut en mandag. Dette var selvfølgelig noen dager etter, så jeg måtte prøve å huske hva vi gjorde. Det var da det slo meg: Jeg husket ikke noe fra den dagen. Ingen verdens ting. Det gjorde ikke kjæresten min heller. Vi sjekket mobiltelefonene – hadde vi tatt bilde av noe? Sto det noe i kalenderen? Ingenting. De fire tomme linjene lyste mot meg, og det var da den rare følelsen dukket opp.


Først nå, noen uker senere, har jeg innsett hvorfor det føltes så rart. Det handler ikke egentlig om å bli 31, men om frykten for at tida skal gå fra jamtfot-hopp til å jogge seg gjennom årene. Eller enda mer presist: Frykten for at dagene skal fyke forbi uten at jeg husker å nyte dem.


Ikke vet jeg hvor mange fine dager jeg får heller. Forhåpentligvis blir det uendelig mange, men man vet aldri. Plutselig kan en fyllekjører eller elg komme på kolisjonskurs, og gjett om jeg da kommer til å angre på alle tomme dager jeg døste meg igjennom. Derfor har jeg nå lagt en plan for resten av livet: Hver dag skal inneholde noe fint jeg kan skrive i dagboka. For nå husker jeg heldigvis at disse dagene er selve livet.



 

Mer å lese på Namdalsavisa: