Påskeferie i brun saus

:Illustrasjonsfoto

:Illustrasjonsfoto

Flere nyheter

Historisk dag da Namdal regionråd ble stiftet i Røyrvik

Fylkesmann-lærling imponert over namdalingene

Fem namdalinger tok norgescuppoeng – Bruvoll best på 10. -plass

Spår Hundseth helt i toppsjiktet

Åh, herregud påskeferie! Ti dager med søvn, mat og godteri gjør godt for både kropp og sjel. Det er ubeskrivelig deilig å komme hjem til Namsos et par ganger i året. Huet føles innimellom som en trykkoker, hvor dampen ikke slipper ut. Og når den følelsen kommer snikende, er det bare å sette seg på første tog nordover. Hjem til mor, frisk luft og brun saus.


Denne påska gjorde jeg noe jeg ikke så ofte gjør: Jeg stakk til fjells. Så langt unna hovedstadens mas og konkurransejag som jeg kunne komme. Mamma kledde meg opp i alt mulig av turtøy. Det eneste jeg kunne stille med selv var undertøy og en Fjellreven-sekk. De sekkene er tross alt sykt trendy i Oslo, så den hadde jeg kjøpt inn for lenge siden. Jeg pakket med meg ullundertøy, bøker og førstehjelpssett. Og inn i skogen, opp i fjellet bar det. Med halve svigerslekta omkring meg. En større kontrast til den enslige tilværelsen på studenthybel i Oslo skal du lete lenge etter.
Vi gikk jevnt og trutt i godt over en time. Oppover, innover. Hjertet slo fortere og fortere. Dels fordi formen ikke er den beste, og dels fordi jeg ikke har vært så langt unna mobildekning på mange år. Skogen er skummel og vidunderlig på samme tid. Vi mennesker har livnært oss av den i årtusener, så hvorfor skulle ikke jeg greie tre dager i fjellet?


Vel framme ble vi tatt i mot av vertskapet. Hjemmelagd vin kom fort på bordet og mat ble villig fortært. Og det som slo meg var hvor utrolig nostalgiske hyttelivet gjør oss. Det blir snakket om de samme gamle historiene, og alle ler like mye hver gang. Av de rare ordene ungene pleide å si, merkelige skriblerier som hinter om høyt alkoholinntak i hytteboka, og av å finne eldgammel sjokolade i et skap. Det er ikke noe internett, ikke skikkelig mobildekning. Ingen biblioteker eller kafeer. Det er sju mennesker og hverandres selskap. Og det er mer enn nok.
På hytta gjøres det som alltid gjøres. Vi snakker om været. Om isen på vannet kommer til å holde oss. Om at det hadde vært morsomt å fiske. At pølser grillet på bål er de beste, og at ingenting er som å våkne til lufta oppe i fjellet.

 
Jeg har ikke hatt noen hytte mens jeg vokste opp, så hytteliv er litt nytt for meg. Men svigerfamilien er drevne folk. De vet hvor på vannet det er størst sannsynlighet for å få fisk – og derfor borrer vi hull i isen og setter ut agn. De har vært der oppe hver påske i sikkert tjue år nå. Og i år var jeg med på slep. Jeg fant meg fort til rette med kabal og noen gamle ukeblader i et sofahjørne. Kjente på det å ikke ha noe spesielt som må gjøres. Ingen deadlines. Ingen sjefer som henger over og spør hvordan det går. Det var bare meg, og dem. Oss. Oppe i fjellet, ved et vann.


Men i bekmørket, midt på natta – på vei mot utedoen – innså jeg at dette livet ikke kan være permanent. Påska kan ikke vare for alltid, og vi kan heller ikke mimre for alltid. Jeg trives tross alt best med en cappuccino i hånda og med nye opplevelser foran meg. Fjellet, skogen, vannet og hele den romantiske pakka der er flott i noen dager. Kanskje ei uke til og med. Men byen roper alltid. Så jeg er tilbake i Oslo, etter ei strålende påske. Fylt med påskeegg, lange frokoster og toppet med alle mulige brune sauser. Jeg digger å være i Namsos på ferie, men søren; det er digg å være hjemme i Oslo igjen også.

Mer å lese på Namdalsavisa: