Kunsten å kommunisere

PARFORHOLD: Mira Dyrnes Asklund i rollen som Silje og Kristoffer Veiersted som mannen Egil møter utfordringer i Carl Frode Tillers «Folkehelsa». Foto: Espen Storhaug

PARFORHOLD: Mira Dyrnes Asklund i rollen som Silje og Kristoffer Veiersted som mannen Egil møter utfordringer i Carl Frode Tillers «Folkehelsa». Foto: Espen Storhaug

MIDDAGEN ER SERVERT: Julie Moe Sandø (fra venstre), Erik Bauck Bårdstu, Lina Hindrum, Mira Dyrnes Askelund og Kristoffer Veiersted i «Folkehelsa», som hadde premiere på Stjørdal torsdag. Carl Frode Tillers skuespill skal ut på turne i hele fylket, og besøker Snåsa, Flatanger, Namsos og Nærøy i Namdalen.  FOTO: ESPEN STORHAUG

«Folkehelsa»

Teater: Nord-Trøndelag teater.

Forfatter: Carl Frode Tiller.

Regi: Maren Elisabeth Bjørseth.

Skuespillere: Mira Dyrnes Askelund, Lina Hindrum, Julie Moe Sandø, Erik Bauck Bårdstu og Kristoffer Veiersted.

Komponist: Gudmund B. Skjær.

Scenografi) kostymedesign: Nora Furuholmen.

Lysdesign: Eirik Brenne Torsethaugen.

Kostymemaker/rekvisitør: Berit Haltvik With.

Premiere: Stjørdal kino 23. april.

Spilletid: 60 minutter.

Terningkast: 5

«Folkehelsa» er tidvis skremmende effektiv og morsom i sin form, men også krevende.

STJØRDAL: «Jeg har alt jeg kan ønske meg, men er aldri glad lenger. Og jeg vet ikke hvorfor».
Silje (Mira Dyrnes Askelund) klarer etter hvert å sette ord på det «Folkehelsa» enkelt forklart handler om – at lykke ikke kommer gratis på kjøpet med velstand. Men vegen dit er lang.

Carl Frode Tillers første skuespill er så å si uten handling. Det er først og fremst karakterene og dialogen som driver stykket framover. Tidlig blir vi presentert for et noe anspent forhold mellom Silje og hennes mor Oddrun (Julie Moe Sandø). «Dere vasser i penger, men har aldri råd til å ta fri», sier Oddrun, mens Silje gjør alt for å styre unna vanskelige tema – også i samtale med sin mann Egil (Kristoffer Veiersted).

Psykologisk spill

Hun er like delaktig selv, der hun skyter inn små spydigheter i et slags dårlig forkledd forsvar.
«Hva sa du?». «Ingenting». Nå skal vi ikke krangle, men kose oss, liksom. Kampen om å få siste ord, og å trykke på de «rette» knappene for å såre den andre, er vel noe de fleste av oss kjenner seg igjen i – i alle fall dem som har levd i parforhold.

Det spiller ingen rolle hvor banalt og uviktig samtalen er – som om hvorvidt vafler kan være middagsmat eller ikke.
I denne sammenheng er Tillers tekst genial, om enn noe satt på spissen, i sin skildring av den daglige maktkampen, eller det psykologiske spillet, i hjemmets fire, fine vegger.

Det settes høye krav til å forstå hverandre, og hver gang samtalen nærmer seg noe, skyver den andre parten seg vekk.

I-landsproblemer i kø

Trond (Erik Bauck Bårdstu), Egils lillebror, er familiens «svarte får». Han vil bli forfatter og må hele tiden forsvare sitt valg av karriere (eller mangelen av en) samt dame – spesielt overfor sin mor (Lina Hindrum). Under en familiemiddag med godt drikke, kommer alt grumset opp på overflata.

De to hovedrolleinnehaverne Askelund og Veiersted er gode som Silje, som er på søken etter noe mer, og Egil – som kan være irriterende rasjonell og fornuftig.

Den minimalistiske scenografien og musikken er også effektfull, spesielt i sceneskiftene som dreier seg om over- spising av vafler, oppkast og oppdekking av et nytt måltid.

«Av og til er det eneste som binder familiene sammen, maten» står det i programmet til «Folkehelsa». Av og til er det også fint å oppleve teater som gir deg en liten «realitycheck» på hvordan det egentlig er å bo i verdens rikeste land – med i-landsproblemer i kø.

Terningkast: 5

Mer å lese på Namdalsavisa: