REISEBREV FRA GENEVE

Liten by med blikk mot verden

I 9. klasse skulle jeg ha praktisk yrkesorientering (Pryo), og bestemte meg for å intervjue folk som jobber for å bedre situasjonen for barn og unge i verden – og samtidig finne ut hva Norge som nasjon gjør. Jeg spurte også Laila Bokhari per e-post om skolen i Pakistan som hun og broren driver.

I slutten av mars reiste jeg fra Grong til Geneve i Sveits. Den vakre byen ved Genfersjøen har ikke mer enn 190.000 innbyggere. Byen ligger rett ved Frankrike. Her ligger også kontorer for internasjonale organisasjoner som Røde Kors, FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), ILO (International Labour Organization), som er FNs organisasjon med fokus på arbeidernes rettigheter og arbeidsforhold, Unicef og mange flere. Her blir viktige beslutninger tatt om internasjonalt fredsarbeid, solidaritetsarbeid og beslutninger av politisk art.

Norge er representert med en ambassade her: Den Norske Delegasjonen i Geneve. Her er det jeg fant ut gjennom intervjuene:

Hos UNHCR snakket jeg med to damer som het Grit og Marianne. Jeg spurte dem om hva barn gjorde i flyktningleirer. De fortalte meg om at det var ulike tilbud til ulike aldersgrupper. Det er en lekeplass for unge fra tre til 12 år. De som er eldre må leke på egen hånd med eksempelvis fotball eller basketball. Unicef betaler for utstyret som trengs for både lekeplasser og andre idretter.

Det var interessant å høre om at i flyktningleirene er omtrent 50 prosent barn, så det er stort behov for aktiviteter. Når det kommer til helsetjenester, har noen leirer gode og andre veldig dårlige tilbud. Det varierer også på om hvor stort behov det er på hjelp. Etter at det har roet seg ned i krigsherja land, vil noen flyktninger fortsette videre til nye land og noen drar tilbake til landet de kom ifra.

På ILO sine kontorer fikk jeg neste dag møte Lars Johansen som arbeider i Latin-Amerika. Jeg snakket med han om barnearbeid. Jeg ble sjokkert over å høre at over 165 millioner barn er ute i farlig barnearbeid!

Barnearbeid tar tid som egentlig skulle vært brukt på skole og leik. Noe som er bra er at antallet barnearbeidere har gått ned fra 240 millioner til 165 millioner på rundt ti år. ILO har bidratt, men de kan ikke ta all æren – fordi hvis land blir rikere – så blir det mindre barnearbeid.

ILO drar verden rundt og sjekker om det er barnearbeid på varer som Europa handler med. Tidligere har det vært mye barnearbeid på varer som for eksempel bananer, bomull til klær, kaffe og tobakk, men på grunn av ILOs kontroller er det blitt mindre.

Pakistan: Skole for teppefabrikk-arbeidernes barn.

Pr mail svarer Laila Bokhari, rådgiver ved Statsministerens kontor, på spørsmål om skolen hennes far startet. Her blir overskuddet fra fabrikken brukt til å drive skole. Det er spesielt fokus på jenters utdanning. Utdanning er nøkkelen til å redusere fattigdom, barnearbeid og konflikter – og er et eksempel på hvordan man kan bidra til å bedre levestandard og også minske terror.

Senere samme uke snakket jeg med Kjersti Sommerset fra Den norske delegasjonen. Det er en av Norges 103 utenriksstasjoner og jobber med å ivareta norske interesser. For eksempel beskytter FNs regler vår suverenitet over Norskekysten, som er veldig attraktiv. La oss si at Russland hadde ønsket å ta kysten vår. Da hadde ikke vi hatt sjanse til å forsvare oss uten å ha avtaler med andre land.

Den norske delegasjonen prøver også å påvirke EU positivt for norske interesser, siden vi ikke er med i EU.
Et annet arbeidsområde Den norske delegasjonen jobber med, i samarbeid med ILO, er å få vekk klasebomber og landminer i krig. Der har de oppnådd forandring. The Broken Chair – som står utenfor FN-bygninga – er et symbol på skader av landminer, og er satt opp som en påminnelse for politikere og andre.

Jeg stilte også spørsmål til Sigbjørn som jobber for Unicef, FNs barneorganisasjon. Han jobber i hovedsak i Syria, Sør- Sudan og Liberia, og nå med ebolakrisen. Disse landene har for dårlig helsesystem og personell. De har veldig dårlig utstyr. Hver dag dør mennesker på grunn av dette.

Han snakket også om krisesituasjoner. Når det blir krig, slutter alle skolen med en gang. Men det folk må forstå, er at det er da skolene trengs mest! For alle ungene får i panikk hvis det blir krig, men de trenger noe som er litt normalt. Da passer skole perfekt!

Etter disse samtalene var det godt å vandre ut i en fredelig by i vårblomstring. Jeg lærte mye av denne uka i Sveits. Håper du kan lære noe fra dette reisebrevet, du også!
 

Martin Leksås Hildrum (15)
9.klasse Grong ungdomsskole

Mer å lese på Namdalsavisa: