Ingen grenser for idioti

Verdien: Hvert år sender Kari Gunn Viken (til venstre) et postkort til sin niese Guri Idsø Viken hvor Kari Gunn forteller hva hun skal opptre med under Gromus-konserten.Kronikkforfatteren Idsø Viken tar et oppgjør med Namsos kommune om behandlingen av gruppen mennesker med funksjonsnedsettelse. Hun lurer også om politikerne ikke bryr seg. Bildet er hentet fra en tidligere Gromus-konsert i Namsos.

«Jeg håper jeg får beholde musikklæreren min», sa tanta mi, Kari, til meg på telefonen en dag. Hun var ei av dem som sto på scenen i Namsos kulturhus 16. april. Sammen med Åge Aleksandersen og D.D.E. Og ikke minst: Sammen med resten av Namsos’ beste musikkgjeng, Gromus, bestående av deltakere på Grotta, en fritidsklubb for mennesker med funksjonsnedsettelse.


Les også Hilde Skilhagen Bruun sitt engasjerte innlegg fra april: Skam dere, bedrevitere!


Mottoet til Gromus er «ingen grenser», og verdien de skaper er så stor at den ikke kan måles i kroner og øre. Den årlige konserten i Kulturhuset er noe av det viktigste som skjer, både i Karis liv og i Namsos sitt kulturliv. Hvert år sender Kari meg et postkort hvor hun forteller hva hun skal delta med denne gangen. Hvert år er jeg like stolt over at hun får være med på å spre så mye glede til så mange. Neste år skal de synge Ole Ivars. De har allerede begynt å øve.


Les kulturskolerektorens kommentar fra i april:  Mangel på respekt – av hvem? 


Men Kari veit like godt som meg at det kan endre seg. Nå har Namsos kommune sagt opp avtalen med Richard Raaen, mannen som i 18 år har bygget musikalske vidundere ut av folk de fleste andre har hysja på. En takk og farvel og «vennligst ikke si det til noen» er det han sitter igjen med etter å ha fylt så mange liv med meining. Jeg er glad han likevel sa det til noen, for slike avgjørelser bør ikke tas av uvettige byråkrater alene. Og hvor er politikerne i denne saken? Bryr de seg ikke?


Les også:

– Er ikke Gromus verdt 112.000 kroner?

– Grottekveldene er hellige. Da kan vi bare glemme å foreslå andre aktiviteter. Vi er spente på hvordan tilbudet blir nå, sier pårørendegruppa til flere av aktørene i Gromus.



«Richard Raaen pleier å få Lørdagsbuketten, han», sier Kari. Kulturskolerektor Ann Evy Duun lover på sin side at Gromus skal fortsette med kommunalt ansatte. Det er selvfølgelig mange bra folk blant dem også, men det er en for stor risiko å bytte ut primus motor i slike tilbud. For det spiller en rolle hvem som er musikklæreren din. Tanta mi og vennene hennes trenger mytji lys og mytji varme. Mer enn andre er de avhengige av folk som tror på dem, som viser dem at de kan, som kan gjøre dem trygge på at de er bra som de er. Det fins altfor mange som gjør det motsatte.


Les NAs leder fra 21. april: Takken fra Namsos kommune var ei flau forestilling 


Førsteamanuensis i pedagogikk, Ellen Saur, skreiv si doktoravhandling om Grotta. Her forteller hun om deltakere som møter opp en time før øving – fordi det var bedre å sitte der og vente enn å være hjemme alene. Ensomhet framheves stadig som vår tids største folkehelseutfordring. Tiltak som Grotta gir dem som trenger det mest, ei meningsfylt fritid og samler folk til fest når de kanskje ellers ville sittet alene og ventet på besøk fra hjemmehjelpa.


Ellen Saur viser også at Gromus er en viktig kommunikasjon mellom personer med funksjonsnedsettelser og resten av verden. Her får de uttrykke seg på sine egne premisser, og slik gir de også andre noe verdifullt. Et fullstappa kulturhus får en annerledes konsert, som både beveger og utfordrer.


«Hun er litt rar, og det liker jeg», sier sjuåringen min om Kari. Det er av samme grunn at Saur sammenligner Gromus-gjengen med Tom Waits. De er litt rare og annerledes, og det gjør dem bedre. Når Åge Aleksandersen synger sammen med Gromus, får låta hans ei større meining. Det er jeg sikker på at Åge veit. Og i alle fall så veit gitaristen hans det. Skjalg Raaen er sønn av Richard og har også gjort en stor innsats for Gromus-gjengen.


Denne historia er ikke unik for Namsos og Gromus. Finlands bidrag til Eurovision i år leveres for eksempel av en gruppe mennesker med funksjonsnedsettelse. Den raske, tøffe punklåta blir mange hakk bedre av energien i bandet Pertti Kurikan Nimipäivät. Det er en glede å se på, og jeg tror de vil gjøre det bra med sitt særegne uttrykk i verdens største direktesendte tv-show. Jeg er også sikker på at fjorårets vinner, Conchita Wurst, ville ha elsket Gromus. Som henne er de seg selv, og det gjør dem ekstra bra. De har ingen grenser, de er ustoppelige, også av kommunebyråkrater. Men noen har hjulpet dem dit. De trenger musikklæreren sin.


Jeg ikke bare håper, men forventer at Kari og alle de andre deltakerne på Grotta får beholde Richard Raaen og at Namdalens innbyggere får beholde det unike kulturarrangementet som Gromus-konserten er. Noe annet ville vært absurd. Kutter kommunen Raaen, kutter de ikke bare skarve 112.000 småpenger i utgifter, de kutter også en tillit og stabilitet som er bygd opp over mange år og som er verdt uendelig mye mer. Det kan skape nye og større utgifter, rasere et verdifullt kulturtilbud og ikke minst ødelegge noe av det viktigste innholdet i mange menneskers liv.
Kommunen burde skamme seg for overhode å tenke tanken.

Mer å lese på Namdalsavisa: