Ferie?

Hører du det?

Lyden av vinden som rusker i trærne. Gresshoppene som roper mot hverandre. Mangelen på tastaturtrykking og ingen kaffe som trakter. Det er lyden av den italienske landsbygda. Etter en uke i midten av Toscana har jeg begynt å forstå hvorfor folk snakker så varmt om ferie. Om kvelder på tørt gress, frokoster med rare brød. Hvorfor folk syns det er så viktig å reise bort.


Det er sju år siden sist jeg reiste vekk på ferie, og da var det som tenåring i en familie. Etter det har somrene gått med til å jobbe og spare penger. Til førerkort, til å flytte. Og reising forsvant etter hvert ut av hodet på meg – for jeg skulle starte rett på studiene etter videregående. Siden har jeg takket ja til å jobbe i feriene, og selv når jeg har hatt fri, har jeg omgitt meg med det samme livet som når jeg ikke har fri. Med internett, pensum og litt småstressing. I år derimot ble jeg og samboeren invitert med av svigerfamilien min til Italia. Til en liten by de kalte Poggibonsi. Og jeg var først skeptisk. Jeg trenger da ikke noe ferie, jeg har det flott her med jobben min – ferie er for de svake, for de som ikke greier å henge med i spillet.

Men vi takket ja. Det ville vært for dumt å si nei til en uke med mozarella og vin. Så vi satte oss på et fly sørover og gikk ut i varmen. Kjørte tre timer nord for Roma og fant sommerhuset vårt. Midt på natta i den tunge, fuktige lufta la vi oss for å sove. Og jeg hadde fortsatt ikke noe særlig av denne ferieroen innabords. Morgenen etter våknet jeg av meg selv, like før ringeklokka. Kjente lyset som trengte seg inn mellom sprekkene i gardinene. Som ønsket meg velkommen og beklaget mangelen på air condition. Nede sto det frokost på bordet. Fremmede juicer og syltetøy som ventet på å bli smakt. I sekken lå boka mi, og mobilnettet var skrudd av.


Jeg pustet dypt. Kjente at ryggen og nakken ikke verket like mye som normalt. Etter en runde på det lokale supermarkedet, sank jeg ned i fluktstol – og ble der. På den knappe uka vi var der, leste jeg ei bok på 650 sider. Jeg har ikke hatt så mye sammenhengende tid til å lese ei bok siden Harry Potter fem kom ut i 2003. Den dagen brukte jeg fire timer på å lage middag, og kunne rette all oppmerksomheten mot å fylle pasta. Ingen distraksjoner. Bare meg og ei benkeplate i stein. Ingen mailer som måtte besvares, ingen sjefer som ringte. Ingen skoleoppgaver som skulle skrives, eller deadliner som var faretruende nære. Det var bare meg og et stykke pasta.


Avslapping er som regel en ting som blir avbrutt hjemme hos meg. Selv på kveldene greier jeg ikke legge vekk jobben helt. Jeg greier ikke vente med å svare på en viktig mail, eller sende dokumenter som kunne ha ventet til neste dag. Jeg vil alltid ligge frampå, være et hestehode foran de andre. Og jeg har ikke tenkt så mye på om det sliter meg ut eller ikke. Ei uke i Italia har derimot endret oppfatningen min om å ta seg fri. Det er ikke et tegn på svakhet. Det er ett hundre prosent fornuftig. Hodet trenger hvile, det trenger fri til å tenke på noe annet. Kroppen trenger å bevege seg bort fra dataen og arbeidet. Ei uke med avkobling er som en kick-start, en reboot eller omstart. Det gjør at skuldrene senker seg, og når hverdagen kommer tilbake, er batteriene ikke bare ladd, men fulle av regnbuer og glitter. Jeg har en ro i kroppen jeg ikke har kjent på lenge, og føler at jeg er i stand til å gi hvert enkelt oppdrag den oppmerksomheten det krever.

Mer å lese på Namdalsavisa: