Vår tids paradoks

Ill til Strøm Tingstad

Ill til Strøm Tingstad


I solsystemet Melkeveien finner vi en liten blå planet, døpt Jorden av sine beboere. På Jorden har den mest dominerende livsformen, menneskene, fordelt seg opp i seks ulike verdensdeler. Den nest minste av disse i areal, men med planetens tredje største befolkning, er Europa. Helt nord i Europa ligger den nyrike oljenasjonen Norge, en foregangsfigur for andre nasjoner som ønsker seg en stabil velferdsstat og et fungerende demokrati. I hele dette langstrakte landet opplever man stadig økt sentralisering inn mot de største byene, særlig i retning hovedstaden Oslo. I hjertet av denne byen, øst for Akerselva, ligger smeltedigelen Grünerløkka. En bydel kjent for å være de unge festglades førstevalg og hipster-hangout nummer 1. Ved trikkestoppet på Schous plass, her på «løkka», ligger kanskje det mest bråkete gatehjørnet i landet, Thorvald Meyers gates kokepunkt, med både Deli de Luca og 7/11. Ovenfor 7/11 i nevnte kryss ligger rommet mitt, med vindu ut mot trikkeskinnene. På veggen her inne på rommet mitt henger det et dikt, et dikt jeg leser så ofte jeg kan.

Et dikt med et så viktig budskap at samtlige burde tatt seg tid til å ikke bare lese det, men også reflektere over dets betydning. Diktets opphav er noe omdiskutert, men det hevdes å være skrevet av selveste Dalai Lama (Hans Hellighet den 14.). Uavhengig av opphav er teksten svært aktuell i disse dager, den bærer tittelen Vår tids paradoks, og starter slik:


Vi har større hus, men mindre familier;

flere bekvemmeligheter, men mindre tid;

mer utdanning, men mindre fornuft;

mer kunnskap, men mindre dømmekraft,

flere eksperter, men flere problemer;

mer medisin, men dårligere helse;

Vi har vært hele veien til månen og tilbake,

men vi har trøbbel med å krysse gata for å møte

vår nye nabo.

«Vi må rekke Hotel Cæsar!», sier hun med bestemt røst. Under middagen forteller hun meg at hennes travle hverdag ikke rommer tid til å sette seg inn i norsk politikk. «Politikere holder aldri det de lover og min stemme er uansett av så mikroskopisk betydning for valgresultatet at jeg lot være å stemme». Etter Cæsar kommer det fram at hun «hater» Frp og da er min umiddelbare respons at hun burde stemt en plass på venstre- siden. «På venstresiden er det for mange partier som krangler seg i mellom, jeg blir sliten i hodet», hun holder seg for hodet. «Altfor mange valg! Må jeg velge?», tydelig frustrert nå, på tide å skifte tema. «Selvfølgelig må du ikke stemme. Å ikke stemme er en folkerett. Jeg blir også sliten når valgene blir for mange.»

«Hjemmesitting er en halv stemme til dem du liker minst», påpeker valgforsker Frank Aarebrot. Offentlige tall fra regjeringens nettsider viser henholdsvis rekordlave 55,8 og 59.9 prosent deltakelse i årets fylkestings- og kommunestyrevalg (55,7 og 60,8 i Nord-Trøndelag). Etter en markant oppgang i 2011-valget, en oppgang mange forklarer som «Utøya-effekten», er vi altså tilbake til 2003 tilstander. Ser vi lenger tilbake, må vi helt til 1920-tallet for å finne lignende lavmål. Pil-ned-trenden vi har sett siden 1967, ser ut til å fortsette. Bryr vi oss mindre? Er de eksisterende alternativene for dårlige? Eller har vi som diktet tilsier; mer kunnskap, men dårligere dømmekraft? Er det blitt altfor mange informasjonskilder, for mange distraksjoner, for mye å gjøre på alt for kort tid? Flere av historiens klokeste hoder er enige om at «less is more».

I tillegg til å utvikle I-phones, I-pads og Macbooks, drev Steve Jobs stadig å forenklet måten han levde på. I klesskapet hadde han flere eksemplarer av de samme to antrekkene, som han hadde erfart å føle seg best i. Tidsbruken var en ting, men måten de enormt mange valgene vi utsetter oss for i hverdagen tapper oss for energi og kreativitet, var det Jobs var mest ville styre unna. Han spiste også de samme retten flere ganger i uka og var ekstremt var for distraksjoner.

«Simplicity is the ultimate sophistication», mente Da Vinci. Her tror jeg vi alle har noe å lære.

Mange leter forgjeves etter et politisk parti de kan forene seg med på samtlige punkter. I mangel på «det perfekte alternativ», velger mange å bli sittende hjemme på valgdagen.

Min største utfordring var tidligere apatien, likegyldigheten, følelsen av at ingen ting spiller noen rolle. «Eat, survive, reproduce», kan fort bli til: «Who the fuck am I?! En mening med vår egen eksistens, er det så mange av oss søker. Jeg tror det handler om å våkne opp fra apatien, definere egne tydelige verdier. Finne sine hjertesaker og stemme på det alternativet som harmonerer mest med sine syn. Å ta et politisk standpunkt er å skape mening. Hva er rett og hva er galt? Det er det det handler om. Hva mener du?

Mer å lese på Namdalsavisa: