Camilla fikk gnisten tilbake

Camilla Hågensen FOTO. BJØRN TORE NESS
            (Foto: Bjørn Tore Ness)

Camilla Hågensen FOTO. BJØRN TORE NESSFoto: Bjørn Tore Ness

Da Camilla Hågensen var 19 år, fikk hun påvist MS. Drøye ti år senere har hun fått gnisten tilbake – som sveiser.

Skitpraten går i ett inne på Statland mek. og marine. Pappa Svein og storebror Morten har kommet godt i gang med arbeidsdagen, samtidig som Camilla (30) står med en rosa sveisehjelm og sveiseapparatet.

Hjelmen fikk hun i 30-årsgave for to uker siden.

Rosa hjelm

– Jeg har alltid tullet med at jeg burde ha en rosa hjelm, slik at ingen «stjeler» min. Da jeg fikk den i gave, ble jeg steikglad, ler Camilla Hågensen.

Og latteren er noe av det som kjennetegner 30-åringen fra Statland. Men ei av Namdalens blideste jenter – som hun selv kaller seg – begynte voksenlivet med et slag i trynet.


ROSA HJELM: I 30-årsgave fikk Camilla en rosa sveisehjelm fra Staut teaterlag.Foto: Bjørn Tore Ness

 

Camilla utdannet seg som frisør, og var lærling på Steinkjer før hun flyttet «heim» til Namsos. Hun ville nærmere familie og venner. Der hun trives best.

– Det var vel da jeg var 19 år at jeg begynte å klippe meg selv i fingrene. Samtidig fungerte motorikken i kroppen dårligere og dårligere. Jeg begynte å slite med skuldra, og det prikket nedover arma, forteller hun.

Etter et legebesøk i Namsos fikk hun vite at det var en belastningsskade.

– Han sa det var på grunn av at jeg jobbet som frisør. At jeg arbeidet med hendene, fordi jeg var kort og på grunn av rare ståstillinger.

Følte det var mer

Men følelsen sa noe annet. Camilla følte det var noe mer. Noe mer alvorlig. Hun bestemte seg for å gå til en annen lege, og da ble hun sendt videre til sykehuset på Levanger for å bli undersøkt grundigere.

Etter tre måneder med tester, prøver og andre undersøkelser – fikk Camilla vite at hun hadde multippel sklerose (MS). En kronisk sykdom som angriper sentralnervesystemet – det vil si hjerne og ryggmarg.

– På den tida visste jeg ingen ting om sykdommen. Jeg skjønte nok ikke helt alvoret i det. Jeg trodde det var en muskelsykdom, men MS er en nervesykdom. Det er nervetrådene i kroppen som er skadet, sier hun.


SVEISEN DAME: Camilla er utdanna frisør, men jobber nå som sveiser.Foto: Bjørn Tore Ness

 

Tilbake på verkstedet har Camilla nettopp startet arbeidsdagen. Hun starter alltid med «nikaffen». Rundt bordet forteller hun om vegen videre etter at hun fikk påvist MS.

– Jeg fortsatte jo på jobb. Det har alltid vært sånn at jeg må gjøre noe. Jeg hater å sitte heime. Jeg må jobbe med folk, forteller hun.

Men da kjæresten skulle flytte til Bodø for å studere, bestemte Camilla seg for å bli med. Innstillinga var at hun alltids fikk seg ny jobb. Selv om hun gikk på krykker og var sykmeldt ei stund før flyttinga, ble hun med.

– I Bodø fikk jeg jobb på Norsk frisørskole. Der trivdes jeg kjempegodt. Selv om jeg var en del inn og ut av sykehuset – hadde jeg det veldig bra i den perioden, forteller 30-åringen.


Mistet jobben

Camilla bodde i Bodø i to år før frisørskolen måtte si opp ansatte. Det gjorde at Camilla mistet jobben, og ble sittende heime. Noe som ikke passet den sprudlende jenta.

– Det var kort tid etter at jeg mistet jobben at jeg fikk en liten knekk og ble veldig dårlig. Venstrehånda og høyrefoten ble følelsesløse – og jeg ble satt på kortisonkur, sier hun.

Legene fant ut at Camilla hadde dannet antistoffer mot medisinen, og byttet dermed medisin – til Tysabri. Den fungerte bedre for Camilla, og i 2007 bestemte hun seg for å flytte heim til Statland igjen. Hun prøvde seg på nytt som frisør.

Camilla jobbet både som frisør og senere på Opplysninga 1881 før kroppen sa stopp på nytt.

– Jeg tenker egentlig aldri på at jeg er dårlig – kun hvis jeg er veldig, veldig dårlig. Og på den tida var jeg virkelig det, sier hun.

Men Camilla kom seg også over den kneika. Og etter at hun begynte med den nye medisinen, steg formen betraktelig. Men det måtte mye til for at MS-syke Camilla forsto alvoret. Realiteten var at sykdommen var noe hun måtte leve med. Og det har hun lært seg nå.



NYE OPPGAVER: Camilla er ikke redd for å ta fatt på nye arbeidsoppgaver.Foto: Bjørn Tore Ness

Godt å flytte heim

– Jeg kjente det var godt å flytte heim til Statland. Her har jeg to hobbyer: Trompet og teater. Og så dattera mi Elvine på tre år, smiler hun.

Camilla er svært aktiv i teaterlaget Staut. Selv om hun noen ganger har måttet sitte heime under noen få forestillinger, er hun fast bestemt på å bli med for fullt i år.

– Det er jo forferdelig å sitte i salen og ikke få være med. Det var ei forestilling på Utvorda der sykdommen gjorde at jeg ikke kunne stille opp. Da måtte søstera mi steppe inn.

Engasjementet i teaterlaget førte til at hun var del av et stykke som vant Toillingprisen under NM i Revy på Høylandet i 1999.

– Det var jo helt rått å være med på det. Jeg spilte bare en liten rolle bak på scenen, men opplevelsen var enorm, sier hun.

I sommer sto hun igjen på scenen under Revyfestivalen på Høylandet – 16 år etter at hun debuterte i Revy-NM.

– Som alenemor har det vært litt vanskelig å delta like aktivt, men før forrige revyforestillinga foreslo jeg at vi kunne ha skrivemøtene heime hos meg. Da kunne jeg både være med dattera samtidig som å engasjere meg i gruppa, smiler Camilla. Men det er jo noe med det å stå på scenen, og være en del av et teaterlag. Så i år klarer jeg nok ikke å sitte i ro. I år skal jeg være med, gliser 30-åringen.

Humør

Det gode humøret gjenspeiler seg i resten av familien. Inne på verkstedet på Statland står hun sammen med storebror Morten og pappa Svein. For det var da hun tok kontakt med pappa Svein, at hun fikk gnisten tilbake.

– Det er vel to år siden at jeg begynte å jobbe på verkstedet etter at jeg ble 100 prosent ufør. Jeg kan jo bare tjene 60.000 kroner i året, men det holder jeg meg innafor, smiler hun.



PAUSE: Camilla har kortere arbeidsdager og starter alltid dagen med «nikaffen».Foto: Bjørn Tore Ness

Å sitte heime uten å gjøre noe som helst, passet ikke den sprudlende og blide Statland-jenta.

– Her har jeg det kjempefint. Jeg trives veldig godt, og er bare glad for å komme meg ut og møte folk. Det passer meg ikke å sitte inne. Jeg er nødt til å omgås folk, ler Camilla.

– Men er du alltid så glad?

– Vet ikke. Det er nok bare sånn jeg er skapt. Vi er jo en blid gjeng, smiler hun.

Det er ingen tvil om at hun trives i selskap med familien. Noe Svein og Morten er enige i.

– Det kan fort bli litt småkrangling, men det er ofte noe som går fort over. Stort sett går vi nok mer enn godt overens, og det blir ofte like mye skitprat nå som før, forteller Morten.

– Vi legger nok ikke noe mellom, selv om det er en kvinne her, gliser pappa Svein.

De to karene på verkstedet tror arbeidsoppgavene har gjort noe med MS-syke Camilla.

– Jeg tror jobben hun gjør her har løftet henne veldig. Det er godt for henne å komme i arbeid. Å tenke på noe annet, sier pappa Svein.

– Men er det ikke litt uvanlig at du som kvinne er sveiser?

– Jeg kjenner i hvert fall ingen andre kvinner som sveiser, men jeg trives uansett veldig godt i jobben, smiler Camilla – og tar på seg den rosa sveisermaska igjen.

Pappa Svein velger å svare på det samme spørsmålet.

– Hun sveiser jo bra. Du vet, de beste sveiserne er jo damer, ler han – før familien Hågensen fortsetter arbeids- dagen på Statland mek. og marine.

Mer å lese på Namdalsavisa: