«Kristins» ekteskap ble et helvete

VOLDSOFFER: I et fire år langt ekteskap var «Kristins» hverdag preget av trusler, slag, spark og psykisk trakassering. Nå forteller hun sin historie som en del av politiets kampanje mot vold i nære relasjoner. FOTO: BJØRN TORE NESS

VOLDSOFFER: I et fire år langt ekteskap var «Kristins» hverdag preget av trusler, slag, spark og psykisk trakassering. Nå forteller hun sin historie som en del av politiets kampanje mot vold i nære relasjoner. FOTO: BJØRN TORE NESS

MØTTE MOTSTAND: Det tok nesten fire år før politioverbetjent Bengt Ivan Blom fikk «Kristin» til å vitne mot sin tidligere ektefelle. Nå leder han Sara-prosjektet som handler om forebygging av vold i nære relasjoner.

Et fire års langt ekteskap ble et mareritt for «Kristin». Dagene var preget av vold, og det var først da et familiemedlem tok affære, at den 40 år gamle kvinnen kom ut av ektemannens voldshelvete.

NAMSOS: «Kristin» har valgt å fronte politiets aksjon mot vold i nære relasjoner. Hun har en sterk historie å fortelle.

– Jeg var stormforelsket. Vi var kjærester i ett år før vi giftet oss. Det var først etter bryllupet at volden ble en del av mitt liv.

Slag, spark, lugging, kasting av gjenstander og ødelegging av inventar i huset, var noe «Kristin» og hennes barn fra et tidligere forhold måtte forholde seg til.


Uten forvarsel


– Det var ingen ting som skulle til før jeg ble utsatt for mannens raserianfall. Uten forvarsel kunne han både slå og lugge. Både ungene og jeg var utsatt for vold, forteller hun.

«Kristin» beskriver et år i forelskelse før de giftet seg. Snart ti år etterpå ser hun at det allerede da var signaler på at noe var feil.

– Nå skjønner jeg at han kontrollerte meg allerede da. Han ville ha meg for seg selv.

«Kristin» beskriver situasjoner hvor hun ofte måtte forlate jobben fordi ektemannen hadde bedt henne om å komme heim.

– Når jeg kom heim, var alt ok. Jeg hadde tanker om at det var feil at det var sånn, men jeg kunne ikke gjøre noe. Jeg var jo glad i ham.


Tvunget til overdose


Etter hvert viste det seg at den daværende ektefellen også brukte narkotika, noe han også tvang «Kristin» til å gjøre.

– Ved ei anledning laget han noen striper amfetamin som han tvang meg til sniffe gjennom nesa. Jeg nektet, men måtte til slutt gjøre det. Virkninga var så kraftig at jeg ikke sov på to uker. Politiet har i ettertid fortalt at den dosen jeg måtte ta, kunne ha ført til døden.

Ekteskapet hadde ikke vart lenge før politiet fikk de første bekymringsmeldingene.

Politioverbetjent Bengt Ivan Blom var en av tjenestemennene som fikk mye å gjøre med «Kristin».

– Hun ønsket ikke å samarbeide med oss. Hun forsvarte mannen sin, og vi fikk dermed ikke de bevisene vi trengte for å kunne kjøre saken i rettssystemet så raskt som vi kunne ønsket. Vi visste at det var noe fundamentalt galt i familien, men vi kom ingen veg, forteller Blom.


Vold mot barna


«Kristin» og familien bodde i de turbulente årene flere steder i Namdalen – uten at det endret situasjonen.

– Barna hadde det vanskelig – og de fikk også gjennomgå med slag, spark og truende atferd. Om de for eksempel tok et glass melk uten å spørre først, kunne de bli slått i ansiktet – uten forvarsel. Tenk deg også en situasjon hvor en gutt ved fysisk makt og voldsutøvelse blir tvunget til å hente en hammer og knuse skjermen på pc-en sin? Etter min manns mening hadde han da sittet for lenge ved pc-en, og da han ikke etterkom beskjeden om å avslutte, måtte han knuse den. Det var en helt forferdelig opplevelse.

I løpet av de stormfulle årene ble mannen to ganger dømt for volden. Det førte først til samfunnsstraff og deretter et kortere fengselsopphold.

Begge gangene ble han tatt tilbake av «Kristin».

– Jeg forsvarte ham, og var sint på både politiet og rettssystemet som sørget for at han ble fengslet. I dag virker det meningsløst, men en psykiater jeg har gått hos, sa at jeg hadde utviklet et «Stockholmssyndrom», forteller hun.

De årene de var gift, hadde «Kristin» heller ingen økonomisk frihet.

– Han hadde full kontroll over både lønna mi og midler jeg hadde spart. Han brukte pengene til narkotika. Jeg betaler ennå på kredittkortgjeld som han sto bak.


Familiemedlem grep inn


Det var inngripen fra et familiemedlem som førte til at den vonde sirkelen ble brutt.

– Jeg husker i detalj hva som skjedde den kvelden og natta og dagen etterpå. Både jeg og ungene hadde blitt utsatt for vold. Det var så ille at familiemedlemmer og andre som var der, gjorde alt for å forhindre at jeg fikk mer juling denne kvelden. Jeg og ungene ble smuglet ut i en ventende bil og kjørt bort til en adresse som mannen min ikke visste om. Dagen etter ble politiet kontaktet, og jeg sa meg villig til å vitne mot voldsmannen. Jeg har ikke sett ham siden.

Volden «Kristin» og barna ble utsatt for, førte til at mannen ble dømt til to år og tre måneders fengsel i tingretten. Det syntes han var for streng ei straff og anket til lagmannsretten – som skjerpet dommen til tre år og tre måneder.

Den dømte som var asylsøker, ble etter soning utvist fra landet. «Kristin» føler seg likevel ikke trygg.

– Jeg ser meg hele tida over skuldra og er sykelig opptatt av at dørene hele tida skal være låst og at gardinene skal være trukket for. Det er en frykt jeg vil bære på resten av livet, sier hun.


Kritiserer barnevernet


I dag har «Kristin» klare synspunkt hvordan de ulike instansene i hjelpeapparatet fungerte. Hun sier rett ut at hun ikke er fornøyd med barnevernet, og etter hennes mening bør politiet få større fullmakter.

– Barnevernet var hos oss to ganger. Det var altfor lite. De skulle tatt barna mine. Da hadde de i det minste sluppet å bære på det de har opplevd. Jeg klandrer meg selv for å ha bidratt til å gi ungene mine en vanskelig start på livet. Det skulle vært unngått, og barnevernet må ta sin del av ansvaret for det, sier «Kristin».

Leder Kirsti Myrvang i barneverntjenesten i Midtre Namdal ønsker ikke å kommentere enkeltsaker, men uttaler seg generelt om hvor skadelig det er for barn å vokse opp i en heim med vold.

– Barn utsettes for alvorlig psykisk og fysisk skade når de ikke kan være trygge i egen heim, og det er en samfunnsplikt å hindre at barn blir voldsutsatt, sier Myrvang.

Mer å lese på Namdalsavisa: