10 dagers stillhet Del 1

Group meditation, adults standing with eyes closed

Group meditation, adults standing with eyes closed


Det er bare en måned siden jeg skrev her i avisen sist, men for meg føles det som en liten evighet siden. Siden sist gang har jeg nemlig vært på et 11 dagers langt meditasjonskurs i Sverige, hvor av 10 dager skulle gjennomføres i edel stillhet. Det vil noe forenklet si at jeg måtte holde kjeft i 10 dager. Menn og kvinner separat. Ingen øyekontakt. Opp mot 10 timer meditasjon per dag. Ingen middag og kveldsmat, kun frokost og lunsj. Ingen bøker, ingen TV/radio, ingen mobilbruk. Ingen stimuli. Det var mange andre deltakere på kurset, men vi kommuniserte ikke. Kun jeg, meg og mitt sinn. Tiden går sakte når man er helt til stede i øyeblikket.

Jeg er et menneske på evig leting etter sannheten. Om noe kan lære meg noe nytt om meg selv eller verden, er jeg lutter øre. Opplevelser som kan gjøre meg mer bevisst, mindre ignorant og mer opplyst, prioriteres i mitt liv. Min gode venninne og elskverdige samboer Berit tipset meg om et såkalt Vipassana-kurs, som hadde forandret hennes liv til det mer bevisste. På Netflix så jeg dokumentaren Dhamma Brothers, hvor en gruppe amerikanske fanger fikk gjennomført et slikt kurs i fengsel. Når man ser mordere omfavne empati, komme seg ut av sin lidelse og få fred med seg selv, skjønner man at denne teknikken er effektiv.

Jeg har ikke drept noen, men i likhet med så godt som samtlige mennesker her på jorden, så lider jeg fra tid til annen. Hvorfor lider jeg så mye? Et spørsmål verdt å finne svaret på. Silje, min andre flotte samboer, tilbød meg å låne bilen hennes. Forståelsesfulle ledere på jobben ga meg 14 dagers fri for å «finne mæ sjæl». Alt lå til rette.

Noe skeptisk til mengden meditasjon, men meget entusiastisk overfor utfordringen med å være alene med eget sinn, rullet jeg nå inn på gårdsplassen i Ödeshög, hvor stillheten skulle få senke seg. Jeg var nervøs, full av spenning, en følelse jeg liker. Et nytt eventyr var på gang.


Dag 1


Første dagen ble preget av rygg- smerter, depresjon og konstante tankereiser. Jeg innså tidlig at å sitte rett opp og ned uten ryggstøtte i timevis, var drøy kost for en krokrygga namdaling. De fysiske smertene var ille nok, men det var det faktum at mitt sinn i rekordfart var på vei inn i depresjonstilstand, som gjorde det tungt å være Vidar den dagen. Heldigvis er jeg en gammel ringrev på å takle depresjoner, jeg gikk raskt inn i beredskapsmodus, noe som vil si at jeg begynte å analysere hvorfor denne lidelsen kommer akkurat nå og hva apa på ryggen prøver å fortelle meg denne gangen. Jeg kom fram til at jeg ikke var deprimert, det var bare at denne situasjonen med å unngå å snakke med mennesker og følelsen av å være usynlig ovenfor andre som minnet meg om depresjonens klør. Oppmerksomhetsbegjæret ble satt til veggs. Kurset bar allerede frukter.


Dag 2


Klokka 04.00 slår den første gongen. En halvtime senere sitter jeg stuptrøtt i meditasjonssalen og skal prøve å rette opp ryggen for å fokusere sinnet på egen pust. Jeg blir sittende og tenke på jenter. Eks-kjærester, elskere, fantasier. Hva jeg skulle gjort annerledes med den ene jenta, hvorfor jeg tillot så mye drit fra den andre jenta, hvorfor jeg hadde sex med hun ene, men aldri turte å snakke med hun andre. Damer, damer, damer, jeg holdt på å bli helt sprø. Jeg forlot salen og inntok skogen, hvor jeg satt meg på en stubbe og hadde et oppgjør med meg selv. Tårene rant, de fosset på. Etter at den verste mannegråten hadde lagt seg, innså jeg to ting; for det første at denne separasjonen av menn og kvinner inne på kursområdet, med tausperringer, ulike matsaler og boliger var et fornuftig tiltak for å unngå distraksjoner. Jeg er den første mann til å innrømme at en kvinnerumpe, selv i posete yoga-klær, kan være nok til å få oss menn ukonsentrerte på et blunk. Det samme kan nok gjelde like mye andre veien, jeg har overhørt jenter snakke om han ene veltrente med drømmerumpa på yogatimene.

For det andre innså jeg at alle disse tankene om kvinner var en stor del av mine selvpåførte lidelser. Jeg bruker enormt mye tid på å tenke over min fortid og finne ut hva jeg burde ha gjort annerledes. Ikke rart jeg har sånn problemer med å være i nuet da. I håpløsheten steg det frem en varm og god følelse av at ingenting som har skjedd meg til nå i livet har vært forgjeves, det hele har vært en prosess. Jeg sendte varme tanker ut til kvinnene i mitt liv. De fortjener alle kun det beste. Med eller uten meg i sine liv. En ekstra varm tanke gikk til kvinnen som entret mitt liv nå i sommer. Hun har vist meg en kjærlighet så helhjertet at min eksistens har fått nye dimensjoner. Jeg fikk gode tanker om fremtiden, før jeg beveget meg tilbake til meditasjonssalen for å fokusere på den viktigste tiden. Nåtiden. Tilstedeværelse i nuet.

Hva de påfølgende åtte dagene i stillhet brakte mitt sinn, skal jeg delmed deg i november. Nyt høsten så lenge, ha en tilstedeværende helg.

Mer å lese på Namdalsavisa: