Historien som kona mi neppe bør lese

arkiv

Hun skal ha det, min kjære kone. Enkelte ganger er hun ganske så tydelig på hva hun mener. Det var hun også denne dagen da jeg var i bil på veg til Steinkjer.

«Er du på veg til Steinkjer? NÅ? Husk at du SKAL være heime i god tid til begravelsen!» sa hun, med ei så kraftig vektlegging av ordet «skal» at jeg forsto at her var det ingen rom for tvil.

En bekjent av meg hadde gått bort, i godt voksen alder.

Jeg avfeide hennes tvil. For det var en kort pressekonferanse jeg skulle på. Jeg ville være heime i god tid før begravelsen.

Jeg skylder min kone å fortelle hvorfor hun var så tydelig på at jeg ikke måtte rote med tida. For to ganger hadde jeg kommet for sent til en begravelse. En gang bommet jeg på klokkeslettet, neste gang bommet jeg på hvilken kirke jeg skulle til.

Nå skulle jeg være på den sikre sida. Men så sviktet SAS. For han jeg skulle skrive om skulle komme med fly, og flyet var forsinket. Kort fortalt; pressekonferansen ble utsatt, og jeg innså at begravelsen ville gå uten min tilstedeværelse også denne gang.

Det er godt mulig kona ante faren. I alle fall fikk jeg en SMS der det sto: «Mye folk?». Hun trodde jeg var vel framme i kirka.

Jeg svarte «sånn passe», for det var jo bare sånn passe med folk på pressekonferansen.

Gode råd var dyre. Jeg kjente ikke så mange som skulle i begravelsen. Men jeg visste at min gode kollega Lars skulle dit.

Jeg kontaktet Lars og fortalte nødvendigheten av å få vite alle detaljer om begravelsen.

Samme ettermiddag var jeg og kona bedt på kaffe til naboene.

Det ble prat om begravelsen.

Med stor overbevisning fortalte jeg detaljer. Om ei fin stund i kirka, om etterkommere med fine taler, i det hele tatt en begravelse der en hederskar fikk en verdig avskjed.

I mitt stille sinn takket jeg Lars. Jeg var reddet.

«Men hvem var presten?»

DET hadde jeg glemt å spørre Lars om. Men jeg lot meg ikke vippe av pinnen. Jeg bare sa at jeg ikke visste navnet. «For jeg frekventer ikke kirka så ofte», sa jeg med et smil.

«Men var det mann eller dame?»

Jeg ble glohet. For om jeg ikke hadde navn, så hadde jeg tross alt synet i behold. Og jeg visste ikke.

Jeg fiklet raskt i lomma, hentet opp mobilen og sa: «Det er visst noen som ringer.»

Når nøden var størst, var Lars igjen nærmest. Jeg ringte ham, og han reddet meg. Igjen.

For tilbake i kaffeslabberaset var selvtilliten på plass. «Hvor var vi? Jo, det var hvem som var prest ja ...»

Balansen var opprettet.

Men når min kone leser dette, aner jeg at hun ikke vil være like balansert. Overfor meg.