Bønder på bygda

Flere nyheter

NTE-advokat slakter Sintefs konklusjoner etter Flatanger-brannen

– Arbeidet står til stryk

Innleder sesongen med verdenscupdeltakelse i Lake Louise til helga

Nå skal Stian gi full gass mot OL-plass

I helga er det klart for revyfest i trønderhovedstaden

Ungdommen skal forsvare Namdalens revyære

Odd Skarstad (76) har skrevet om det overnaturlige

Det skjedde noe som gjorde ateisten til en spirituell mann


Hva skal nordmenn leve av etter olja? Mat, kanskje.

«Kan alle som produserer mat reise seg?» sa en taler i et bryllup jeg var i denne sommeren. Brudeparet hadde bodd sammen og drevet en større gård i ei årrekke. Det var mye å feire – også bøndene. Gjestene klappa for dem som fortsatt produserer maten vår, til tross for at de stadig motarbeides av marginene, matkjedene og ekstrem- været Sylvi Listhaug.

Namdalske bønder er kanskje kjent for å feste, men å være bonde i Norge i dag er lite fest og mye kamp. Mens vi andre går i 1. mai-tog for sekstimersdag, fleksibel arbeidstid og flere kvinnelige toppledere, blir det stadig færre hender på den samme arbeidsmengden i jordbruket. Borte er tida da bøndene hadde kårkaller, avløsere og mødre i andre enden av huset til å passe ungene. Nå er de heldige hvis de kan hjelpe hverandre innimellom de andre jobbene som minst en av dem må ha for å få økonomien til å gå rundt.

Det krever sine investeringer når Sylvi Listhaug ber gårdene bli større. Og det blir stadig mindre overskudd når for og utstyr blir dyrere mens bøndene får like mye for melka si som for 15 år siden. Som bruden sa til brudgommen i sin tale: «Nå får du ikke bare brura og halve gården, du får halve gjelda og». Det er en historie fra virkeligheten til svært mange.

Samtidig, i byen med stor O, hyller vi kortreiste matvarer. Gourmetrestaurantene har slutta å pushe italiensk tørkakjøtt og rå fisk i japansk tang og begynt å plukke gauksyre i Ekebergskrenten. Dagens Næringslivs livsstilsbilag D2 har oppskrift på sjølkinna smør. Småbarnsforeldre spiser bare tomater de har dyrka på egen glassveranda og brød de har bakt av sjeldne kornsorter som bare dyrkes på ei øy i England, før de sender ungene på kurs for å lære hvordan de kan få basilikumplanten fra grønnsaksdisken på Joker til å formere seg. Aviskommentatorene hyller dyrking av plukksalat i veikryssene innafor Ring 3 som om det alene kunne løse klima- krisen. Jeg hører sjelden noen av dem nevne landbruket med positivt fortegn. Bønder på bygda kan tydeligvis ikke måle seg mot bønder i byen, til tross for åpenbare forskjeller i produksjons- volum og samfunnsbidrag.

I Oslo tror vi melkekvote handler om hvor mye kvinner kan amme etter at de har trøkka ut nok et prøverørsbarn etter fylte 40. Her kjøper vi melka vår av Norges-Gruppen. Det er mulig vi protesterer litt om Tine går tom, men ikke mer enn at vi tar en tur til Sverige og kjøper noe smør på salg.

Innafor bygårdens fire vegger er det få ting vi er reddere for enn kyllinger. Vi har hørt så mange historier om narasin og trange fjøs og synes det er ekkelt. Vi har jo nettopp slutta å sette vaksiner på ungene våre, det er klart vi ikke kan spise noe som kan gi oss antibiotika- resistens. Dessuten er vi veganere fordi det er så synd på alle dyrene. Og så stemmer vi på miljøpartier. De som vil få ned kjøttproduksjon til fordel for grønnsaker som ikke kan gro i den andre halvparten av landet.

Landbruket har ALLTID vært en av bærebjelkene i det norske samfunnet, men for tida klarer vi bare å produsere under halvparten av maten vår selv. De som likevel kjemper landbrukets slag, er folk som fortsatt tror på livet utenfor Ring 3. De som veit at bygda deres overlever når kulturlandskapet ivaretas. De som fortsetter å sende sauene sine til fjells selv om sjansen for de kommer hjem halvt revet i hjel av den stadig mer nærværende bjørnen som miljøpartiene ivrer etter å frede. De som skaper sine egne arbeidsplasser og finner stadig nye måter å drive på, til tross for at regjeringens nylig framlagte grynderplan henviser dem ut av hele Norges omstilling. De som ikke bare går på jakt fordi det er gøy, men også fordi de har en plikt til å bidra til regulering av elgbestanden.

Jeg reiste MEG IKKE på talerens oppfordring i sommerens bryllup. Det til tross for at jeg og mannen har en minimal jordflekk innafor Ring 3 hvor vi har noen bærbusker, noen misforma gul- røtter og nok grønnkål til å sette hipstere i forlegenhet. Jeg kunne ikke la mine tre rødbeter se brudeparets 210.000 liter melk i året i øynene. Det er ikke næring eller samfunnsbygging det vi driver med i byen, det er en koselig hobby for oss selv. Det er ikke folk som oss den norske jordbruksnæringa trenger.

Kjære bønder på bygda. I kampen for et grønnere samfunn blir dere overraskende ofte glemt. Men vit at vi er mange som setter pris på dere. Dere er ikke bare våre hverdagshelter. Dere er også gryndere, sosiale entreprenører, vekstnæringer, kortreiste og bære- kraftige så det holder. Selv etter vi har gått tom for penger, trenger vi mat. Derfor er det selvfølgelig dere Norge skal leve når vi går tom for olje. Jeg håper dere holder ut til da.

(Denne teksten er dedisert Kristin og Tor. Mine to favorittbønder.)

Mer å lese på Namdalsavisa: