Guri Idsø Viken

Høye hjerteverdier

PÅ TRENING: Du er nok litt mer nervøs, men smiler likevel når mannen din igjen går på fotballtrening. Du kan jo ikke annet enn håpe på at det går bra denne gangen, skriver Guri Idsø Viken.
            (Foto: xv)

PÅ TRENING: Du er nok litt mer nervøs, men smiler likevel når mannen din igjen går på fotballtrening. Du kan jo ikke annet enn håpe på at det går bra denne gangen, skriver Guri Idsø Viken.Foto: xv

NA-SPALTIST: Guri Idsø Viken.Foto: Marthe Amanda Vannebo

Flere nyheter

Anne Ulvig får konsesjon på Elstad gård – Sviende nederlag for Erik Seem (Sp)

«Lønner seg å ha mektige venner»

Isopor brant under brygga ved Storsenteret i Namsos

– Bra at det ikke gikk verre

Namdalsstipendiaten viser seg fram

Ser skjønnheten i det døde

Det er mye som går gjennom hodet ditt når mannen din kommer hjem fra fotballtrening med hjerteinfarkt.

Eller kanskje ikke der og da, men senere. Når du sitter der på en stol på sykehuset og sju leger og sykepleiere diskuterer hvor mye morfin mannen din skal få. Eller når du fester blikket på maskinene som viser hjerterytmen hans og er livredd for at kurven plutselig skal flate ut, slik du har sett litt for mange ganger på film og Grey’s Anatomy.

Da kræsjer alt annet i livet ditt og verden skifter fra glitrende høstfarger til femti nyanser grått. Du skjønner ikke hvorfor noen kan le på trikken eller sende smilefjes ut på Facebook eller skrive hyggelige meldinger til felles- mailen på jobb. Du hater avisenes tragiske beretning om hva som skjedde da Justin Bieber gjestet vår by. Og du fatter virkelig ikke hvorfor folk bruker energi på hva Harald Eia synes om seg selv. For mannen din, han ligger i ei seng på hospitalet og har vondt i hjertet, og hjertet ditt slår ikke med normal rytme, det heller.

Og du våkner opp den dagen du fyller 36 år og frykter ord som enke. Slike ord som vennene dine ikke forholder seg til med mindre de snakker om sine bestemødre eller, i aller verste tilfelle, sin mor. Og du kjenner den stigende sorgen og redselen. Ikke fordi du har mistet noen, men fordi du har møtt din aller kjærestes dødelighet i døra. Den som ikke var virkelig for deg før nå.

Du er så redd for at livet ikke blir slik du hadde tenkt. Du har kanskje levd et gjennomsnittlig Oslo-ekteskap sammen med mannen din allerede, men du hadde sett for deg 40 år til. Minst. Med rødvinskvelder, late feriedager, morgensex, lange helgefrokoster og tilfeldige fyllekuler. Alt det du ikke kan eller vil klare alene.

Sønnen din klamrer seg til deg dag og natt, og du begynner å savne hans vanlige jeg. Det hvor han tørker seg på kinnet når du kysser han og synes det er flaut å holde hender når noen fra skolen kan se. Du gjemmer deg på kjøkkenet og griner for at han ikke skal legge merke til hvor patetisk sårbar du er. Du spør andre om de kan følge han på familiearrangement fordi du selv ikke klarer det.

Og så brøler du til sønnen din. Ikke fordi han fortjener det, men fordi du selv er lei deg og sliten og verken gidder å diskutere verdien av å spise kål eller å gå en Halloween-runde med knask eller knep til naboene. Og så griner du litt mer når han endelig har sovnet fordi du selv ikke evner å være ei bedre mor akkurat nå.

Det er da du tenker at alt er så forbanna urettferdig. For på avdelinga der mannen din er kobla til maskiner, er de andre over 70. De har i det minste hatt et helt liv på å være ufornuftige og kan lett fordype seg i diskusjoner om hvorvidt kjøttet i dagens varme måltid er stekt i smør eller olje. De er ikke sånne som mannen din, som holder seg unna sammensatte First price-produkter, tror på et liv uten blåblå regjering og fortsatt ikke har drukket vinen i sitt liv.

Midt i alt sammen husker du alle de gangene du ville vekk fra dagliglivet ditt. Da du drømte deg bort fra ukeplanlegging og dopapirinnkjøp og husvask til en verden der folk faktisk tømte søpla og satte skoene i skostativet. Da du ville si opp jobben og selge huset, da du ville bo et annet sted i et annet land med en annen framtid og da du var helt klar for å bytte ut hele mannen med Don Draper eller Alexander Skarsgård eller en kombi- nasjon av de to.

Du innser at alt du tenkte på de gangene bare var piss. For du elsker, elsker dagliglivet ditt, og nå vil du jaggu ha det tilbake.

Og så får du det tilbake. Igjen flyter sko på ganggolvet. Søpla fylles langsomt opp. Sønnen vil ikke ha klem når han går ut døra. Dere krangler om uvesentlig- heter ved frokostbordet. Hverdags- samtalene domineres av hente- og følgeplaner, middagsinnkjøp og pengefordeling.

Du er nok litt mer nervøs, men smiler likevel når mannen din igjen går på fotballtrening. Du kan jo ikke annet enn håpe på at det går bra denne gangen. Du våkner om natta og legger handa på brystet hans og kjenner hjertet slå med regelmessige, rolige slag.

Og så lukker du øynene og ser for deg 40 år til. Med rødvinskvelder, late feriedager, morgensex, lange helge- frokoster og tilfeldige fyllekuler. Bare uten smør og med et baderomsskap fylt av hjertemedisin fordelt på mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag.

Mer å lese på Namdalsavisa: