Premiere på Carl Frode Tillers teaterstykke «Kven er redd?»

Det er hardt å være mann i Tillers univers

FAMILIEIDYLL MED SKYER: Å være tilskuer til «Kven er redd?» er som å være flue på veggen i huset til en hvilken som helst alminnelig, norsk familie. Her er det ingen enkle kulisseløsninger – det dusjes med ekte vann og maten tilberedes på komfyren – slik at vi kan kjenne løklukta komme sigende helt bakerst i salen. FOTO: Gisle Bjørneby

FAMILIEIDYLL MED SKYER: Å være tilskuer til «Kven er redd?» er som å være flue på veggen i huset til en hvilken som helst alminnelig, norsk familie. Her er det ingen enkle kulisseløsninger – det dusjes med ekte vann og maten tilberedes på komfyren – slik at vi kan kjenne løklukta komme sigende helt bakerst i salen. FOTO: Gisle Bjørneby

I GODE OG ONDE DAGER: Alt er ikke rosenrødt i ekteskapet til Ingvild (Ulrikke Hansen Døvigen) og Bjørn (Frode Winther).

SVIGERS PÅ BESØK: Bjørns far Torgeir (Svein Roger Karlsen) og de rike svigerforeldrene Synnøve (Trini Lund) og Arnljot (Svein Tindberg) krydrer mildt sagt middagsselskapet.

Carl Frode Tillers «Kven er redd?» er hans morsomste og mest folkelige stykke arbeid til nå. Det er ikke et svakt tegn.

Teater

ANMELDELSE

«Kven er redd?» av Carl Frode Tiller

Hvor: Det Norske Teatret, Oslo

Regi: Lasse Kolsrud

Skuespillere: Frode Winther, Ulrikke Hansen Døvigen, Svein Roger Karlsen, Svein Tindberg, Trini Lund, Sara Khorami, Axel Gehrken Bøyum og Kadir Talabani.

Premiere: Fredag 13. november

Spilletid: To timer

Terningkast: 5


OSLO: «Eg heiter Bjørn og eg er alkoholikar». Slik åpner Frode Winther «Kven er redd?» – det første teaterstykket namsosforfatter Carl Frode Tiller har skrevet fra grunnen av.

Bjørn er en moderne familiefar. Kokken i huset, opptatt av kortreist, økologisk mat samt å spare på varmtvannet – noe som tærer på tålmodigheten til de andre i huset, kona Ingvild (Ulrikke Hansen Døvigen), sønnen Odin (Axel Gehrken Bøyum) og dattera Sara (Sara Khorami).


Stillingskrig i familien


For første gang i sin skuespillerkarriere har Bjørn fått en rolle med en viss tyngde, nemlig George i «Hvem er redd for Virginia Woolf». Innimellom matlaging og familiære hverdagssysler øver han til rollen. Parallellen til hans eget ekteskap er slående. Kona har for lengst sluttet å se ham opptre og slått seg til ro med at hun lever med en middelmådig skuespiller.

Samtidig er tenåringsbarna i opprør på hver sin måte. Miljøbevisste Odin er blitt aktiv i Natur og ungdom, mens Sara helst vil henge med kjæresten – som både snuser og vil bli bilmekaniker. Dessuten tror hun på reinkarnasjon. Skrekk og gru.

Slikt blir det komikk av. Tiller har selv uttalt at stykket er det mest humoristiske han har skrevet. Det er det også. Hverdagsdialogen og strevet etter å opprettholde «den perfekte familiefasaden» er glimrende skildret i både tekst og framførelse. Nå skal vi ikke krangle, men kose oss, liksom. Eller samtaler over lista «Det var ikkje det eg sa», som får til svar; «Men det var det du meinte».


Kjipingen i flokken


Kona og svigerforeldrene Arnljot og Synnøve (Svein Tindberg og Trini Lund) tar avgjørelser over Bjørns hode, og undergraver hans autoritet med gjentatte, små stikk. I en middagsscene spør 15-åringen Odin om et glass vin. Bjørn sier nei, men Ingvild lar han likevel få smake. På julebordet til Ingvild vil han gå tidlig hjem – de skal jo tross alt handle julegaver dagen derpå og det må da være greit å være i god form. Ingvild kaller ham prektig. «Hvorfor kan du ikke unne meg å ha det gøy?». Slike eksempler er med på å forme et bilde av Bjørn som «kjipingen i flokken».

Når det er sagt er ikke Bjørn en helgen selv. Når han ødelegger svigerfars kveitemiddag med å dynke vannkasserollen full med salt – for så å redde kvelden med sin lekre osso buco, viser han samtidig hvor langt han er villig til å gå for å bygge opp sitt eget selvbilde.

Til slutt må det bare boble over for Bjørn...


Alvorlig undertone


Svein Roger Karlsen er meget morsom som Bjørns far Torgeir, en arbeiderklassekar av den gamle skolen. «Kjerringer finnes det av begge kjønn» sier han, og er ikke redd for å kalle utlendinger svartinger og ungdommer sveklinger.

Selv om det er mye humor, har «Kven er redd?» en alvorlig undertone. Vi snakker tross alt om et stykke av Tiller her. Identitets- og midtlivskrise, kjønnsroller, forventningspress – som observatør kan du trekke mange tråder relevante til samfunnet og samtida vi lever i.

God dialog og det å blande humor, svart sådan, med større eksistensielle spørsmål har alltid vært Tillers store styrke som forfatter. Å overføre dette til scenen, med så godt og underholdende resultat, må applauderes. Det er altså ingen grunn til å være redd for å gå og se «Kven er redd?».

Mer å lese på Namdalsavisa: