10 dagers stillhet Del 2

Group meditation, adults standing with eyes closed

Group meditation, adults standing with eyes closed


Dette er fortsettelsen på

NA spaltisten

men nye lesere kan trygt hive seg rett inn. Jeg befinner meg på et idyllisk meditasjonsretreat midt ute i de svenske skoger, hvor jeg skal prøve å leve som en munk i 10 dager. Klarte jeg det? Hvorfor vil livet mitt aldri bli det samme igjen? Følg med.

Dag 3

Opp og stå 04.00 igjen. Det er hardt, men jeg aksepterer det. Det skal være hardt. Jeg legger ut i den bekmørke skogen, for å riste av meg søvn og svakhet. «Smerte er svakhet som forlater kroppen.» Pasifisten bekjempet sin frykt, med hjelp av militære mantra.

Samme dag gikk jeg rundt og plukket fargerike løvblad til min kjæreste. Et var både grønt, gult og rødt og minnet meg om sene sommernetter alene med henne og vakker reggae-musikk. Et annet var gult med sorte mønster, og minnet meg om indiska kjolen hun er så uendelig vakker i. Et tredje løvblad var blodrødt og ble tatt med i min samling for å representere den ene kjærligheten, som knytter oss alle sammen.

Rastløsheten hadde måttet vike for harmoni på ubestemt tid, men utfordringene skulle vise seg å stå i kø. I matsalen fikk jeg for meg at et par godt voksne menn syntes jeg var plagsom. Jeg syntes å observere kroppsspråk som indikerte et tydelig fiendskap. Jeg trakk meg lydløst inn i et hjørne og omringet meg med nøytrale, for å forsvinne fra fiendens radar.

Noe min meditasjonslærer hadde forelest om kvelden før ble min redning. Hvis han hadde rett var det jeg selv som skapte disse «fiendene» og negative følelsene. Ikke bare her på kurset, men i hele mitt liv. Jeg oppsøkte mine fiender i matsalen, og observerte dem der de satt og spiste. Jeg lagde meg en kopp te, for å unngå mistanke, idet jeg bombarderte deres front med gode tanker. De gode tankene ble speilet tilbake med ny innsikt om at de var mennesker, som unner meg alt godt. Hodet klarnet i det jeg erfarte at disse opponentene var selvskapte fiender. Selvpåførte lidelser.

Dag 4

Jeg rasjonaliserte at «meditasjon på rommet», som for meg fort ble synonymt med tjuvsoving, var bra for meg frem til frokost 06.30. Det ville hjelpe på min meditasjon utover dagen. Taktikken fungerte, meditasjonen gikk bedre. Smertene i ryggen var til stadighet uutholdelige, men sakte, men sikkert begynte jeg å få følelsen av å utvikle en solid ryggrad.

Dag 5

«Smertens time». Vi ble ikke tvunget, men vi ble oppfordret på det aller sterkeste (frivillig tvang i mine ører), til å sitte i en og samme posisjon en hel times lang meditasjon. Den siste halvtimen opplevdes som et smertemareritt, kroppen skalv, svetten rant, pusten var heseblesende. En oppadgående graf, jeg husker fra militærtida, over hvor mye mora di tror du tåler, du selv tror du tåler, befalet ditt tror du tåler og hva du egentlig tåler, ble min redning. Grafen ble fulgt til topps og når stemmen som indikerte endt meditasjon endelig kom på, brøt jeg ut i stille gråt. Tårene var svakhet som forlot kroppen, jeg var blitt sterkere.

Dag 6

Den fruktbare tjuvsovingen ble planlagt gjennomført for tredje dag på rad, men en assistentlærer vekte meg brått med å peke på digitaluret sitt og si «meditation hours». Jeg ble sjokkert over å høre meg selv respondere «Oh, sorry, I overslept!». Sjokkert fordi de første ordene som forlot mine lepper på mange dager var en ren løgn. Den tyste Vidar er mer ærlig, jeg må lære meg å vokte mine ord.

Kveldens siste meditasjon var så dyp at jeg ble naturlig beruset. En rus mer interessant enn noe et rusmiddel noen gang har gitt meg. En naturlig våkenhet og øye for detaljer. Sinnsro.

Dag 7

Jeg hadde et meget lærerikt tilbakefall denne dagen. For skuffelsen av å ikke føle seg «høy» etter hver eneste meditasjon måtte jo komme. For meg, som for nordmenn flest, er rusmidler blitt en så selvfølgelig del av livene våre at vi ikke kjenner et liv uten. Å lære meg å kjenne på denne følelsen av lengselen etter eufori er viktig, for det er jo langsiktig glede man helst vil ha. Sinnsro er lykke.

Dag 8

Søvnløs om natten, men ikke trett. For jeg hadde ikke ligget våken og bekymret meg for morgendagen. I likhet med Buddha hadde jeg ligget og hvilt min kropp, men tankene fikk hvile i form av å lytte til kroppen. Var jeg i ferd med å bli opplyst?

Dag 10

Det var så mye støy da alle begynte å prate igjen. Jeg ville forbli inne i meditasjonsalen i stillhet. Jeg gråt av glede for å få erfare denne roen, over alle de 10 dagene som hadde forandret meg til det mer bevisste.

Jeg takker alle som har gjort det mulig. Jeg skal tilbake og lære mer. For er det en ting jeg har lært, så er det at jeg vet så uendelig lite.

Mer å lese på Namdalsavisa: