Lars Mørkved

Når en kvinne dør av vold

Offer: Hewan Yemer ble drept i sin egen heim. Onsdag ettermiddag er det minnesamling over henne i Namsos kirke. Hun bodde mesteparten av sin tid i Norge i Namsos hvor hun satte spor etter seg.

Offer: Hewan Yemer ble drept i sin egen heim. Onsdag ettermiddag er det minnesamling over henne i Namsos kirke. Hun bodde mesteparten av sin tid i Norge i Namsos hvor hun satte spor etter seg.

Hewan Yemer traff du kanskje i butikken eller under en skoleavslutning i Namsos. Hun flyttet fra byen vår til Drøbak i fjor sommer, men det er ikke derfor du ikke vil treffe på henne mer. Hun døde samme kveld som de forferdelige terrorhandlingene i Paris inntraff. Hewan, eller Hawa blant venner og kolleger, ble drept. Hennes samboer er siktet av politiet i saken. Hennes ti år gamle sønn var i huset da voldshandlingene pågikk.

Terroranslaget i Paris gjorde oss uvel og minnene kom tilbake til 22. juli i 2011. Da ble vi slått ut av en gal manns verk. Hvor arrene etter disse handlingene slår sprekker hver gang uskyldige mennesker brått blir revet bort i terroranslag. Det er bare de som mistet sine kjære som kjenner den virkelig sorgen. Samme sorgen har de som brått mister sine kjære enten i trafikkulykker eller under andre uventede hendelser. De får ikke samme oppmerksomhet. Slik kunne det ha blitt med Hawa også. Et tall for de godt over de 70 kvinnene som har blitt drept av sine menn i Norge siden år 2000.

Noen i Namsos ville det annerledes. Venner og tidligere kolleger har tatt grep.

Onsdag kl. 1700 er det minnestund i Namsos kirke for Hawa, som ble bare 36 år. Hun jobbet i Namsos kommune ved Østre bo- og servicesenter og var en respektert og god kollega, For mange en venn som alltid stilte opp.

Jeg traff Hawa noen ganger. Vi hadde felles kjente og det var noe med henne som gjorde inntrykk på meg. Derfor forstår jeg godt at det er mange i Namsos som i dag føler et stort savn – og sinne.

Hewan Yemer kom som kvoteflyktning gjennom FN til Norge for nærmere ti år siden. På sin ferd til Norge måtte hun bo i Midtøsten noen år. Hun lærte seg arabisk og hun brukte ikke lang tid på å lære seg norsk. Fra hun kom til Norge, og til det siste, var hun opptatt av å kunne forsørge sin egen familie uten hjelp fra noen. En stolt kvinne som ville integreres i sitt nye heimland – hun ville gi noe tilbake til det samfunnet som ga henne trygghet i hverdagen. Da hun kom til Namsos, var hun muslim – hun gjorde et personlig valg senere. Hun konverterte til kristendommen – derfor Yemer. Hennes kristne navn. Det vitner om styrke og mot.




Hun fortalte meg om drømmen om å bli jurist – det var en av grunnene til at hun flyttet sørover. Hun var levende opptatt av norske samfunnsspørsmål. Hun sa til meg at nordmenn var snille, men vi stilte ikke nok krav. Verken til «våre» eller til de som kom inn til landet. Folk måtte kunne jobbe, lære seg et nytt språk og bidra til fellesskapet.

Da ressurssterke Hawa selv skulle sette grenser for sitt eget liv. Innenfor husets fire vegger gikk det galt. Hun ble etter politiets oppfatning utsatt for grov vold av en mann, som hun en gang hadde elsket.

Hvor redd skulle ikke hun være da hun forsto at dette kunne gå galt. Rakk hun i det minste å tenke på sine to barn før hun mistet bevisst- heten og senere døde?

Inntil 150.000 personer – altså mer enn det bor i hele Nord-Trøndelag – opplever vold i nære relasjoner hvert år. Her i Norge – en kan spørre seg om det stemmer – men dessverre; det er nok sant. Noen må bøte med livet - andre merkes for livet. Skadene og ettervirkningene av vold i nære relasjoner slår ut i mange retninger. Sporene er mange – og dype.

For noen uker siden kunne vi lese et

Å leve med voldstraume

. Som voksen sliter hun med ettervirkningene etter å ha blitt banket opp av sin tidligere kjæreste. Likevel klarer hun å ta seg av sine tre barn og gi dem omsorg. En flott, sterk og sårbar kvinne, som i etterkant av innlegget har fått mange støtteerklæringer. Hun valgte å være åpen – kanskje burde flere følge Monas eksempel.

Mona er ennå redd for at hennes tidligere kjæreste skal oppsøke henne igjen, men hun valgte å forklare omverdenen hvordan det er å være offer for voldshandlinger. Hva da med alle de som ikke tør eller skjemmes av det? De som bærer det i seg hver dag. Rettere sagt; de som tar imot slagene og ydmykelsen gjennom et helt liv.

Politiet har startet informasjonskampanjen «Hvor lite skal du finne deg i?»

vold i nære relasjoner

Bengt Ivan Blom og Tor Burmo

Økt innsats fra politiet

Politiet skal ha ros for at de trør til og løfter uvesenet fram i dagslyset. Vi får håpe at de lykkes. Med å få folk, en overvekt av dem er menn, til å slutte med å slå – de trenger hjelp de også. Eller eksempelvis, at unge jenter unngår de gutta som vil ha kontroll over deres liv og handlinger, de som tyr til vold for å vise hvor makta sitter. Begynner de først å slå, kommer det mer, dessverre.

For oss andre handler det om å bry seg. Kanskje tørre å si ifra om vi har sett noe eller har mistanke om vold i nære relasjoner. Det krever mot, men det er det som skiller oss fra å være en feiging. Å si ifra.

Onsdag kan vi være med og vise avsky mot handlinger som tar uskyldige folks liv. Som Hawa – pliktoppfyllende og smilende som hun var. Det står ikke ei kiste i kirka – men rommet vil være fylt av minnene om en sterk kvinne, som sannsynligvis ble for sterk – for en mann!

Mannen har nektet straffeskyld.

Mer å lese på Namdalsavisa: