Jeg hater Mikke Mus


Jeg blir flinkere og flinkere til ikke å utsette ting. Til å ta tak, få jobben gjort og ha fri etterpå. I stedet for å drive rundt masse først – og rulle over målstreken som en ball av stress og ekstra hjerteslag. Men en ting har jeg utsatt, i år etter år. Og nå har jeg endelig tatt tak. Eller rettere sagt: røsket tak.

Jeg har endelig kvittet meg med visdomstenner. Og for å være ærlig lot jeg noen andre røske dem ut. Det virket tryggest.

Timen min var på en fredag, så jeg skulle ha helga å komme meg på. Tannlegen hadde på forhånd maila meg og sagt at dette skulle bli en lite spennende opp- levelse, så jeg var relativt rolig. Slo meg ned på venterommet på den lille klinikken på Bislett, og ble etterhvert ropt opp.

Skrekkhistoriene fra tanntrekking er mange når du er på min alder. De fleste som skal fjerne de enorme jekslene bakerst i kjeften, må gjøre det i tjueåra. Mine har begynt å plage meg nå – seks måneder før jeg skal ut i jobb. Så takk for det, gener. Jeg skylder dere en.

Ned i en tannlegestol. Enorm bedøvelsessprøyte. Sakte, men sikkert, dovner munnen min vekk før jeg blir tatt med inn i et nytt rom – til kirurgen. Han gestikulerer, forklarer hva som skal skje. Snakker fort og engasjert. Jeg føler meg trygg. Han viser meg til stolen, og vi jatter. Sånn som man gjør mens bedøvelsen virker. Jeg forteller at jeg er skribent, og skriver på et bokmanus. Han blir supergira, legger ut om alle tv-seriene han digger. At han skulle vært manusforfatter om han ikke var tannlege – og at han elsker anti-helter. «I fucking hate Mickey Mouse», nærmest roper han ut – og vi ler. Jeg har nesten glemt at han snart skal dra ting ut av kjeven min. «Nå kommer du til å høre en høy pipelyd.» Vi er i gang.

Å trekke visdomstennene var en surrealistisk opplevelse. Jeg fikk så mye bedøvelse at ansiktet mitt var helt vekk, men jeg kjente alt presset. Den plutselige følelsen av noe som gir slipp – og en tann som deiset over brystet mitt.

Han klapper meg på skuldra, sier den første er ute. Nå skal vi ta nummer to. Noen knekkelyder senere – og det er over. Som det største antiklimakset. Det fantes ikke vondt. Jeg fikk noen sting, masse morfin og ble sendt hjem hvor jeg brukte mesteparten av de neste fire dagene på å sove.

Jeg slapp å gå gjennom en skrekkhistorie, og satt vel femten minutter i stolen til sammen. Ble to tenner og en bankkonto fattigere. Men to visdomstenner er ute, og min lengste prokrastinerings-runde noen sinne nærmer seg slutten. De neste to skal ut i januar, og etter det kan jeg krysse nok en ting av to do-lista.

Tannlegen min var for øvrig den kuleste noen sinne, og før jeg fikk tørke blodet ut av munnen, insisterte han på at vi skulle ta en selfie sammen. «Så kan du skremme vennene dine», sa han – og holdt tennene mine mot kamera. Så her er altså beviset: Jeg overlevde tanntrekkinga.

Mer å lese på Namdalsavisa: