Hva er Trønderrock?

1 FRA SKOGEN: Prudence spilte bevisst på et image som tømmerhoggere rett fra skogen, med rutete skjorter og bukseseler. Bildet er fra en turne Bertil Lien fulgte sommeren 1973.  	2 TVERRFLØYTE: Per Erik «Prikken» Wallum (til høyre) brakte inn  tverrfløyte og inspirasjonen fra Jethro Tull i Prudence. Åge Aleksandersen til venstre.   3 THE BAND: Inspirasjonen fra the Band var åpenbar på Prucence første plate. 															 3

1 FRA SKOGEN: Prudence spilte bevisst på et image som tømmerhoggere rett fra skogen, med rutete skjorter og bukseseler. Bildet er fra en turne Bertil Lien fulgte sommeren 1973. 2 TVERRFLØYTE: Per Erik «Prikken» Wallum (til høyre) brakte inn tverrfløyte og inspirasjonen fra Jethro Tull i Prudence. Åge Aleksandersen til venstre. 3 THE BAND: Inspirasjonen fra the Band var åpenbar på Prucence første plate. 3

Bildetekst

Bildetekst

Jeg vet godt når og hvor Trønderrocken ble født, for jeg fikk gleden av å opptre som jordmor, eller jordfar.

Selve unnfangelsen ble jeg kjent med senere, og oppveksten tok heldigvis kyndige folk hånd om. Det var nok nettopp derfor barnet vokse seg større og sterkere og fortjent til både ære og berømmelse. Men lite gods og gull.

Begrepet Trønderrock ble født i juni 1972. I en buss på pjuskvåte gressvoller nedenfor Kristiansten Festning i Trondheim. I dag kan den samme bussen med ulike mellomrom påtreffes i nærheten av Rock City i Namsos. En flott Mercedes hvor døra ble åpnet med en generøs gest og lang svingstang fra førersetet. Inne i bussen satt Prudence fra Namsos. De hadde nettopp avsluttet en vellykket opptreden under Småberganfestivalen, og i duskregnet utenfor sto jeg, sommervikaren i redaksjonen i Adresseavisen.

Kvelden før hadde Prudence spilt på Frosta, under et slags vorspiel til festivaldagen og de hadde imponert med sin merkelige lappeteppe av stiler som egentlig ikke hørte sammen. Det var ulikt alt annet. Som et utemmet troll og som en humørbombe med tjo og hei og fallerallsang i ei tid da de fleste festivaler var preget av innadvendte og selvhøytidelige band som gjerne dro halvtimes lange soloer. På trommer.

Prudence var ikke bare trekkspill, som var uhørt nok i seg selv, det var også mandolin, tverrfløyte og congas. Ingen rockeband stilte med det! Det ble en umulig frontkollisjon mellom gammeldans og rock med trøndersk tonefall. Og så skjer det: Det umulige blir det geniales mor. Det var et rart lydbilde, men også både spennende og fengende. Her hilste Hendrix fra Polarsirkelen på sjømannsvalsens Kong Jularbo og brått ble de avbrutt av en mild fløyte og taktfaste congas før en mandolin smatt uskyldsblått i mellom.

Dette var i tiden før terningkastene og den ferske journalisten prøvde etter fattig evne å beskrive musikken med ord. Jeg strevde med å finne ord på det Prudence fremførte. Ikke var det heavy, ikke var det rock, ikke viser og ikke folk-rock, heller (selv om det var en slags referanse). Det var ingen dette kunne sammenliknes med. Det forløsende ordet kom under intervjuet etter konserten. Mangelen på erfaring får ta skylda for at jeg stilte et ledende spørsmål; nemlig om vi kunne kalle dette for Trønderrock?

Det synes de var en god ide. Heldigvis, for jeg hadde ikke noe annet ord på lager. Senere den sommeren gjentok de selv begrepet fra scenen på Kalvøya i Bærum, årets store, norske festival. ”Vi kjæm fra Namsos og vi spælle Trønderrock”, sa Åge. Det nasjonale gjennombruddet var et faktum.

Begrepet trønderrock la slett ikke grunnlaget for Prudence sin suksess. Det gjorde de selv. De bygde en forestilling om ”bønder fra nord” i en tid da mange norske ungdommer ble gradvis mer politisk bevisste i forkant av folkeavstemningen om norsk medlemskap i EEC (eller EU som det snart skulle hete). Kampen sto om ”norsk sjølråderett”. Det blåste en bonderomantisk husflidsbølge over landet. Noen digget folkeviser fra middelalderen, andre batikkfarget T-skjortene sine og alle så etter et småbruk på landet. Midt oppe i dette sto Prudence fra Namsos og fortalte at de drakk heimbrent og griseblod, bodde i gamme og hadde en kommunal kino som bare viste stumfilmer. Da et fly steg opp fra flyplassen like bak scenen på Kalvøya, stoppet Prudence helt opp å spille, og ble bare stående å gape av beundring. -Et fly?? Nei, skulle du ha sett! Oslo Vest moret seg kostelig, noe så festlig var det lenge siden de hadde sett og hørt.

Det var historiene som Prudence bygde rundt begrepet Trønderrock som ga dem oppmerksomhet i en tid da presseomtale var nøkkelen til berømmelse og spillejobber. Det var få aviser som skrev om rock, det var bare en TV stasjon og en enslig radiokanal. Kun noen ytterst få fikk omtale, og de måtte komme med noen mer enn bestått gitarkurs.

Umiddelbart etter suksessen på Kalvøya kom det første albumet med bildet av den subbete gjengen på trammen foran huset som mange trodde de bodde i. Nesten som et klipp fra ”Picnic med døden”, årets kinosuksess om byfolks møte med den innavlede hillbillykulturen i fjellene nordpå. Prudence fikk folk til å danse ringdans. De fleipet og vi lo. Livet var lett og musikken fengende og munter, men hvor kom det egentlig i fra? I følge en av Åges røverhistorier fra den tida, kom den musikalske skoleringen fra festlokalene i Namdalen der de selv måtte opp på scenen og gaule tatt-ta-ta-tatt for å holde dansen i gang når spellemennene falt om kull av forfriskninger og velvære ut på kvelden.

I det virkelige liv, levde heller ikke Prudence på en øy. De var påvirket av flere. Åge hadde et lidenskapelig forhold til Dylan og amerikanske artister. Terje var den skolerte musikeren som likte jazz, beundret Hendrix og var flink på trekkspill. Per Erik Wallum var hektet på Jethro Tull, Fairport Convention og engelsk folk-rock. Alle hadde en sterk beundring for Bob Dylans tidligere backingband, som nå hadde debutert på egen hånd; The Band.

Terje Tysland brakte trekkspillet inn i Prudence og norsk rock, men han tok det nok ikke ut av det blå. Det var i første rekke i en kjeller i Woodstock kombinasjonen ble skapt på bærekraftig vis. Sommeren 1967 lagde Bob Dylan og The Band en rekke demoer som senere skulle bli kjent som ”Basement Tapes”. Her trakk Garth Hudson fram trekkspillet og mye av grunnlaget for musikken til The Band ble lagt.

Det var ikke tilfeldig at det ble Garth Hudson. Han var den skolerte musikeren som de andre medlemmene i det litt skranglete rock & roll-bandet ønsket seg for å få musikken på stell. Omtrent slik medlemmene i Prudence ville ha Terje Tysland med på laget fordi han kunne mer og var i stand til å utvikle bandet.

Den pliktoppfyllende Hudson kom fra et litt mer møblert hjem enn de andre og ble med på betingelse av at de ansatte han som musikklæreren deres, for det ble godtatt av foreldrene. Han begynte snart å eksperimentere med uvanlige instrumenter, bl.a. trekkspill og utviklet etter hvert improvisasjoner som var basert på salmene og tradisjonslåtene fra barndommens lærebok i orgelspill. I Namsos hadde Terje Tysland lært å spille tradisjonelle låter på trekkspill ved hjelp av et korrespondansekurs. Senere utviklet også han improvisasjoner og riff basert på det som satt i fingrene fra barndommen av.

The Band utviklet sitt språk i Woodstock. Prudence gjorde det først i et primitivt studio i Mosjøen der mange instrumenter var tilgjengelige og så i det rødmalte forsamlingshuset Mellingsmoen på Namsskogan. De forsto at det var nødvendig å skille seg ut og skape sitt eget for å lykkes. En drøy ukes treningsleir på Namsskogan skapte et tett, samspilt band med et særegent uttrykk som var klar for å spille inn sitt første album. Og for å vise seg fram for festival-Norge.

Etter suksessen med Kalvøya og albumdebuten, gikk ikke veien videre helt på skinner. Åge, Terje, Per Erik, Johan, Kaare og Kjell Ove ble ikke overøst med interesse fra plateselskap og festarrangører i de første årene. Inkassoselskapene, derimot… deres interesse varte helt til målstreken. Prudence fikk fire år på kryss og tvers i Norge, på jakt etter overskudd og internasjonal lansering. Et omreisende konkursbo som aldri ville ha holdt ut så lenge om ikke medlemmene var vokst opp på motgang og herdet av hån.

Med på ferden tok de flere bysbarn som lempet forsterkere og skøyv buss i snø og regn mot løfter om hundre kroner dagen og et liv i luksus. Rett nok fikk de kaviar, men den kom på tube. De lærte seg å leve på kneip og sove på gulvet. Men at de var en del av den profesjonelle musikkindustrien, det skulle ingen ta fra dem.

Prudence ble først gjeldfrie etter en lang kanossagang for å få et plateselskap til å utgi opptakene fra avskjedskonserten 11.12.1975. Nystartede Arctic Records i Trondheim tok sjansen og la grunnlaget for mange års god butikk med Åge, Terje og Hans Rotmo i stallen. Prudence fikk til slutt det velfortjente klappet på skuldra fra musikkbransjen med en Spellemann, - året etter at de sluttet. Arven etter dem ble å inspirere andre. De viste at det var mulig å komme fra en liten by og skape noe stort.

Tok Trønderrocken slutt 11.12.1975? Noen vil sikkert hevde det, andre at den sluttet den dagen Prudence begynte å synge på norsk. De fleste av oss vil nok mene at Terje Tysland har ført mye av tonespråket videre og at D.D.E. på sitt vis har bygd videre på mye av det samme. Prudence viste at det gikk an å følge sin egen vei, D.D.E. at det kunne bli en næringsvei. Ordet Trønderrock skapte i seg selv ingen ting. Det gjorde de som forsto å forvalte det.

Bertil Lien var journalist i Adresseavisen i 1972 og lanserte da begrepet Trønderrock.

I dag er han markeds- og kommunikasjonsrådgiver i Posisjon i Trondheim.

Mer å lese på Namdalsavisa: