The First Waltz

STERKT PREGET: Fasciniasjonen for The Band fikk Prudence til å hive om og inkludere trekkspill og mandolin i bandet sammen med fløyte og mer tradisjonelle rockinstrumenter. Ut av dette skapte de sin egen sound og resten er historie. Her fra en konsert på datidens Namdal Gymnas.

STERKT PREGET: Fasciniasjonen for The Band fikk Prudence til å hive om og inkludere trekkspill og mandolin i bandet sammen med fløyte og mer tradisjonelle rockinstrumenter. Ut av dette skapte de sin egen sound og resten er historie. Her fra en konsert på datidens Namdal Gymnas.

Mitt møte med The Band.

Da jeg første gang hørte «Music from Big Pink» av The Band, ble jeg ganske enkelt musikalsk tatt på senga, deretter ganske så imponert og kjempefan. Så kom album nummer to – «The Band» – og jeg ble fullstendig bergtatt, eller rettere; frelst og snart dreier stort sett alt mitt musikalske virke seg om dette albumet, døgnet rundt!

Klokka drar seg mot fire på morgenkvisten, grålysninga er i ferd med å jage natta og på bordet står flere kopper med lunken teknekt. Slitne unggutter i 18 til 20-årsalderen myser mens øyene glipper og det er like før søvnen overmanner oss hjemme hos Åge på Prestegårds- myra etter nok et svært så hyggelig samvær.

Så setter Åge på et nytt album han har fått tak på og ut av høyttalerne strømmer ukjent men vidunderlig musikk som får oss til å våkne med et rykk. Låten Åge spiller er «The Weight» med gruppa The Band, et forholdsvis nytt amerikansk band som blander de fleste musikksjangre og som bare bergtar oss. Ikke minst fordi bandet også bruker trekkspill. Et instrument som vi nordtrøndere nærmest er vokst opp med, men som så absolutt ikke hører hjemme i rock ´n rollmusikken. Inntil nå.

For trekkspillet lyder bare vakkert og passer så absolutt inn og noe skjer med guttene denne kvelden. Eller rettere. Denne natta. Kanskje mest etter at Åge spiller «Long Black Veil», en låt som tekstmessig ligger langt unna «love, kiss, baby I need you». For her handler faktisk historien om en uskyldig mann som skal henges for et drap han ikke har begått, men som ikke kan stå fram og bevise sin uskyld. For da drapet skjedde var han i seng med sin beste venns kone. Og han velger da døden framfor sannheten som kunne ha frikjent ham.

Selv om jeg deltar ivrig på nattas begivenheter og diskuterer musikken er jeg på den tiden imidlertid ute av bandet. Jeg ble ganske enkelt lei av turnering med coverlåter, og vil heller ta meg en utdanning. Men vennskapet med guttene sitter dypt og det er vanskelig å skilles. Ikke minst når slik musikk strømmer ut av høyttalerne og trollbinder den noe slitne forsamlingen i det klokka ubønnhørlig nærmer seg fem og vi egentlig vel burde ha tuslet oss hjem.

I løpet av de neste dagene møtes vi som vanlig, hører mer på The Band, blir mer og mer fascinert og begynner å snakke sammen. Om en helt annen type band. Et band inspirert av nettopp, … The Band. Men for å reorganisere PRUDENCE og med meg tilbake på trommer trenger vi ny gitarist siden vår forrige gitarist William Hakvaag fra Svolvær noe snurt og molefunkel pakket sammen gitaren og kofferten under vinterfestuka i Narvik og drar sin kos. Vinterfesten ble antakelig litt i meste laget for vår kjære William.

Valget av ny gitarist faller så på Terje Tysland som faktisk var med i den spede begynnelsen da PRUDENCE så vidt hadde etablert seg som Whoopie Choop og hvor Terje trakterte en pastellblå Höfner bass.

Men under de første øvingene med Herr Tysland kom det fram at han også trakterte trekkspill, og da øynet vi plutselig muligheten for å gjøre noe helt annerledes og som kunne være med på å forme bandet i retning av The Band. Vår nye utgave. Til store protester fra Tysland som så absolutt ikke hadde til hensikt å traktere trekkspill i et rockeband. For med Jimi Hendrix som forbilde hadde Tysland helt andre planer.


" Og vi kopierte. Dressjakker, jeans, boots, og ikke minst, rutede skjorter lik det man brukte i de dype skogene nord i Canada.

Kaare Skevik jr.


Men da vi en silde aften med noen silde bayere spilte både «Music From Big Pink» og The Bands andre album, som ganske enkelt het «The Band» for Terje, nærmest smeltet han og trekkspiller ble et nytt inventar i bandet. Og mens Terje smeltet, ble jeg frelst. For albumet «The Band» hadde alt, de fantastiske låtene, den grove flerstemte vokalen som ikke var den tradisjonelle glatte firstemte engelske korsangen, men en blanding av den nådeløse og brutale vinden fra Canadas dype skoger ispedd smårustne harmonier fra tømmerhoggere og andre artsfrender med dedikerte tekster som bare gikk utenpå det aller meste den gang.

For albumet «The Band» er et tema- album hvor samtlige låter og tekster er viet den amerikanske borgerkrigen og jeg må bare si meg enig med The Beatles som etter å ha hørt The Bands album med samme navn hevdet offentlig at The Band måtte være verdens beste band.

Også Eric Clapton ble en stor fan av The Band og ifølge ham selv ble debut- albumet «Music From Big Pink» vendepunktet i karrieren hans.

For The Band representerte alt som Clapton som musiker savnet og som han forteller i et intervju skjønte han da han hadde spilt «Music From Big Pink» om og om igjen at han var på feil sted og spilte feil musikk med feil musikere. For det The Band gjordet var nemlig det ultimate.

Tror nesten det var slik jeg og resten av guttene i PRUDENCE følte det også. Men det var ikke bare musikken og de glimrende musikerne som bergtok oss. Det var også imaget. For The Band som stort sett besto av canadiske musikere hvorav låtskriver og gitarist, Robbie Robertson i tillegg var halvt indianer hadde et utseende og var kledd som en blanding av Outlaws fra den gangen Det Ville Vesten var nettopp det, og canadiske tømmerhoggere, tilsvarende det man jo også tidligere fant i Namdalen. Og rent geografisk kom jo både The Band og PRUDENCE fra skogbruksområder som er ganske identiske for de to landene.

Men det var også mer enn musikken og imaget. For The Band bodde i kollektiv i huset «Big Pink» som bassist Rick Danko kjøpte i 1967 i New York. Huset ligger på 56 Parnassus Lane (tidligere 2188 Stoll Road) og sammen med bandmedlemmene Richard Manuel og Garth Hudson flyttet Danko inn i huset og kalte det Big Pink, på grunn av husets spesielle rosa farge, og det var her at låtene til debut- albumet ble skapt og innøvd. Også med Bob Dylans tilstedeværelse. For Dylan hadde møtt flere av guttene i bandet tidligere og blitt venner med gjengen og han malte blant annet bilde som ble coveret på «Music From Big Pink». Og Dylan og bandet fortsatte det musik- alske samarbeidet i flere år.

Og det var ikke fritt for at tanken på å kunne bo i et musikalsk kollektiv pirret. Men på dette tidspunktet var vi i PRUDENCE fortsatt ikke helt reorganisert og klare. For The Bands eminente trommis, Levon Helm var også en drivende dyktig mandolinist og sounden fra mandolinen gjorde at vi startet jakten på en sjettemann. En som kunne traktere mandolinen. Og vi trengte ikke lete særlig lenge. For en av våre nære venner, Johan Tangen var klar og gikk snart til innkjøp av mandolin og møysommelig begynte vi reorganisereringen av bandet, noe som etter hvert ble et gedigent kick for oss alle.

For nå trillet Åge og Per Erik ut egne låter som bare var unike, og med den nye besetninga vår skapte vi et svært så eget sound som nok var en blanding av nettopp trøndersk bygdedans og The Band, ikke minst med Åges etter hvert så legendariske låt «14 pages» som er dedikert til Åges førstefødte sønn «Tommen» og som Åge fortsatt har på repertoaret og spiller på enkelte utvalgte konserter.

Men vi nok på denne tiden også inspirert av flere svenske band, band hvor man også trakterte trekkspill og det gjaldt så vel Peps Blodsband som de mer progressive bandene på ytterste venstre politiske fløy som Hoola Bandoola Band, Norrbottens Järn og Contact. Og Contacs låt «Hon kom över mon» ble snart en av de svenske favorittene som så absolutt inspirerte oss, både når det gjeldt komposisjon, tekst og framføring.

Og at de svenske bandene også hadde blitt inspirert av The Band var vi aldri i tvil om. Til det var trekkspillet blitt såpass utbredd blant de svenske politiske proggbandene, og vi fikk senere bekreftet at The Band sto svært høyt i kurs i det svenske musikkmiljøet.

Men når det gjelder The Band var det musikken som gjaldt. Og som Clapton har sagt i flere intervjuer var det “the basic music” som tok ham. Det samme med oss. Ingen skandaler, ingen konemishandlere som den poetiske og fantastiske romantiske låtskriveren og artisten James Taylor som ifølge den nye biografien til hans ekskone Carly Simon skal ha mishandlet henne i flere år, både på og uten heroin. Nei, The Band var «just pure honest music».

Året er 1971 og vi venter spent på det nye albumet til The Band, «Cahoots». Albumet slippes samme år, men vi får visstnok ikke får tak på det før i 1972. Ikke helt enkelt med kun Øyvind Johannsens platebar og sportsbutikk i Namsos på den tiden.

Men albumet blir en skuffelse og en aldri så liten nedtur sammenlignet med bandets forrige klassiker «The Band», selv om det også finnes godbiter på «Cahoots» som «Life Is A Carnaval» og «When I Paint My Masterpiece».

Myten om The Band og Big Pink lever imidlertid i beste velgående hos guttene i PRUDENCE og drømmen om et musikkollektiv river og sliter nå i Åge og Kjell Ove alias Nille som vil flytte bandet med kjærester, kjerringer, unger og venner til Danmark for å lage vårt eget «Big Pink».

Det blir imidlertid med tanken, og kanskje like greit. For som den svenske artisten Björn Afzelius en gang sa etter å ha turnert Danmark på kryss og tvers: «Danmark er en jekla hippiekoloni».

Men det var ikke som alt nevnt bare musikken til The Band som fenget oss guttene i PRUDENCE. For kollektivet i Big Pink ble behørig fotografert og de første årene med de to utgivelsene «Music From Big Pink» og «The Band» hadde bandet valgt et image på fotografiene hvor bildene stort sett var i sort/hvitt eller med en brunsjattering og bildene var til dels grovkornede som ga et preg av mystikk og fordums tider.

Og vi kopierte. Dressjakker, jeans, boots, og ikke minst, rutede skjorter lik det man brukte i de dype skoene nord i Canada. Noe som også kom til uttrykk i tittelkuttet på avskjedsskiva vår, «Takk det dokk». For her innleder Åge låten med strofen “Med rutatskjorta,…..”, en klar hyllest til The Band.

Selv ble jeg som trommis fullstendig fascinert av bandkollega Levon Helm. Han hadde et helt unikt og uortodoks trommespill som jeg etter hvert greide å finne ut av og må innrømme at etter å ha studert Herr Helm i mange år lært jeg utrolig mye som har kommet meg til gode mange ganger i karrieren og trommespillet på låter som «The Shape I'm In», «Up on Cripple Creek» og «The Weight» har liksom blitt barnelærdommen. Og vi i PRUDENCE hadde faktisk låten «The Shape I'm In» på repertoaret helt fram til den siste avskjedskonserten i Studentersamfundet hvor den også er med på vårt doble livealbum 11.12.75. Og her planket jeg regelrett Levon Helm.

Men Levon var så my mer enn en trommis. For han sang som en gud, spilte både gitar og mandolin og han er kanskje like kjent som frontfigur, gitarist og mandolinist som trommis. Dessverre døde han av kreft for tre år siden og USAs musikkmiljø ble nok en frem- ragende musiker fattigere.

The Bands sjette album Northern Lights – Southern Cross kommer i 1975, men da er vi i gang med å ta avskjed med det norske publikum og låtene fra det nye albumet til The Band får være i fred for oss. Ikke for det. Dette er det første albumet til The Band med nye låter siden 1971 og som på det forrige albumet «Cahoots» varierer kvaliteten på låtene, og to låter skiller seg klart ut. Nemlig «Ophelia» og «It Makes No Difference» som også er å regne blant klassikerne til bandet.

Etter at The Band i 1976 tok farvel med den gedigne avskjedskonserten The Last Waltz ble bassist Rick Danko etter hvert en pasjonert Norgesvenn på grunn av trioen Jonas Fjeld, Eric Anderson og Danko himself. Og da jeg jobbet som journalist i Aftenposten på begynnelsen av 90-tallet ble jeg sendt ut for å dekke en konsert med de tre på Aker Brygge. Jeg hadde snakket med Jonas Fjell på forhånd og han fikset en intervjuavtale med Rick Danko hvor jeg fikk 20 minutter til rådighet med en av mine absolutt største musikalske helter.

Men bare etter et par minutter fant vi tonen som om vi var gamle venner og de 20 minuttene ble til over én og en halv time hvor vi nærmest skravlet i munnen på hverandre og diskuterte turnelivets gleder og sorger, og alt ståket når man endelig kom hjem til kjerring og unger etter endt turne. Mer ble det ikke tid til for bandet skulle i gang med konserten. Og kort fortalt. Konserten ble magisk og jeg ga bandet topp kritikk som kom i aftenutgaven dagen etter.

Og neste dag, på ettermiddag ringte Jonas Fjell meg og takket for den flotte anmeldelsen og sa at han skulle hilse meg så mye fra Rick Danko. For Fjell hadde oversatt anmeldelsen til engelsk for Danko som ifølge Fjell sa at «endelig en musikkanmelder som skjønner hva det dreier seg om og som klarer å fange opp så vel stemning som framføring». Ikke dårlig attest fra en av rock- historiens mest innflytelsesrike ikoner.

Mer å lese på Namdalsavisa: