Det er mer enn «Et bilde tå'n Ivers» som gleder

Her er dagens Ukeslutt fra NA-journaliste Sturla Nordbøe:

Sturla Nordbøe, NA-journalist 

arkiv

En rørende historie fra et barnebarn i femte klasse fikk meg denne uka til å tenke på hvor farlig voksnes signaler er overfor barn og unge. Stolt kom den unge mannen og viste meg bilde fra auditoriet ved skolen hans i Trondheim. Midt mellom alle femteklassingene satt Rosenborg-spillerne Morten Gamst Pedersen og Pål André Helland. Og selv om de to stjernene var plassert nærmest ham selv, var ikke det hovedbudskapet til femte- klassingen.

«Bilde tå'n Morten å'n Pål» hadde nemlig sin langt mer alvorlige bakgrunnshistorie. Guttungen fortalte at klassen hans i høst hadde fått en ny elev, en gutt fra Molde. Og det er ikke bare Rosenborg-fansen og noen av spillerne som nå kan ropet «Hate Molde by». Det har mange av guttene et par årstrinn over femteklassingene på den aktuelle skolen også lært seg ettertrykkelig. Og all denne «lærdommen» har i høst gått utover en uskyldig liten tiåring, som måtte flytte med familien sin fra Rosenes by til trønderhovedstaden!

Ifølge min unge kilde var mobbingen, trakasseringen og hatet fra de eldre elevene mot den lille gutten blitt så ille at han bare hadde ett ønske: å slutte på skolen. Nå aner ikke jeg hvem som er rektor på denne skolen. Om det er en mann eller kvinne, spiller heller ingen rolle. Hovedsaken er at det tydeligvis er en klok person. (Fortsatt en refleksjon jeg gjør ut fra mitt barnebarns fortelling).

Rektoren tok nemlig tak da han/hun hørte om problemet. Rosenborg ble kontaktet, og dermed fikk både den lille moldegutten og alle klassevennene hans besøk av stjerne- duoen Helland og Gamst Pedersen. Spillerne pratet både med gutten alene og med elevene.

Hva som ble sagt, aner ikke jeg. Ikke betyr det noe for meg heller. Men initiativet og viljen fra alle som ble involvert betyr noe for meg. Og forhåpentligvis betyr det enda mer ham som kun hadde gjort én ting «galt»: han hadde vokst opp i Rosenes by. Nå kan kanskje den lille spiren vokse og bli en «stolt rose» i sin nye hjemby.

Feiringa av RBK-gullet og hatropene ble bagatellisert av de fleste i høst. Trolig medvirket «bagatellen» til denne historien, som tross alt kan få en «happy end». Og egentlig skulle dette aldri blitt en historie.

Men allerede før RBK- besøket på skolen var «min» lille gutt og hans kompis på besøk hjemme hos den nye klassekameraten fra Molde. I gave brakte de med seg muffins, trøst og vennskap. Akkurat det førte til enorm stolthet og varme i et morfarhjerte.