Byjenta som ble fiskeekspert

For seks år siden flyttet oslojenta Sunniva Nicolaisen fra bylivet og slo seg til ro på Marøya. Det har hun aldri angret på.

Glad: Sunniva Nicolaisen ser for seg å tilbringe årene framover i Ytre Namdal. Det er dette som er heimen nå. 

arkiv

RØRVIK: Sunniva Nicolaisen sitter på kontoret sitt på Rørvik med utsikt over leia og Marøya. Når hun snur seg mot vinduet, kan hun se rett bort på huset hun har gjort til en heim sammen med samboeren Stein Arild Sandnes og dattera Solveig. For noen år siden hadde hun nok ikke gjettet at hun skulle sitte akkurat her. For noen år siden var hun vant til frosne fiskepinner og hermetiske fiskeboller.

«Kanskje vi skal flytte til Ytre Namdal en dag?» spør kjæresten henne. «Hva i all verden er det for noe?» svarer Sunniva. Hun ler når hun tenker tilbake på det. Hun er fullstendig klar over det nå, hva Ytre Namdal er. Det er hjem nå.

35-åringen hadde sine første fem år i Tromsø, før hun flyttet til Oslo sammen med familien. Det er der, i hovedstaden, hun har tilbrakt det meste av sin tid. Hun ble sammen med samboeren mens hun tok utdanning i USA, og for seks år siden bestemte de seg for å flytte til hans heimplass. Det har hun aldri angret på.

– Jeg har alltid vært glad i å reise og være ut og farte, smiler hun.

Sunniva gjør stort sett det. Smiler. Men hun er klar på at hun noen ganger møter på problemstillinger som utfordrer det smittende smilet hennes.

– Hverdagen tar på, og jeg kan bli sliten. Det er viktig å innrømme det.

Fra India til Skreifestival

Ferdig utdannet siviløkonom i 2003 flyttet hun tilbake til Oslo. Der jobbet hun som investeringsrådgiver, men sa opp jobben da hun fikk tilbudet som skulle forandre livet til Oslo-jenta ganske brått.

– Vi hadde snakket om at vi kunne prøve å bo her, men jeg var litt usikker. At vi kunne prøve det ei stund, var et greit utgangspunkt.

For at hun skulle flytte måtte hun ha en jobb å gå til. En jobb som skulle gjøre det verdt å flytte fra venner og familie. Og bylivet.

– Stillinga som økonomisjef i Rørvik Fisk dukket opp på Finn, og jeg tenkte at det var en jobb som var umulig å få. Men jeg måtte prøve. Plutselig fikk jeg jobben, og så sto vi der og tenkte «hva gjør vi nå?».

– Det kunne jo ikke skade å prøve.

Glad i utfordringer

Sunniva tilbrakte to uker i India før flyttedagen kom og paret skulle ta med seg tingene sine og kjøre nordover. Rett fra flyplassen bar det til Rørvik og Skreifestival.

– Det var helt fantastisk, sier hun mens hun flytter håret fra den ene skuldra til den andre.

Kanskje beskriver dette 35-åringen litt. Det med å være spontan og ta utfordringer på strak arm.

– Jeg er glad i at det skjer ting, og jeg er glad i å få utfordringer, sier hun, og forteller at hun ikke kunne noe om bransjen før hun startet i jobben. Likevel har hun klart å gjøre seg bemerket.

– Jeg kom utenfra og kunne se på ting med andre øyne. Tittelen min er økonomisjef, men jeg gjør så mye mer. Jeg har lært meg en ny bransje, men jeg er absolutt ikke utlært.

Hun er ydmyk når hun snakker om jobben i Rørvik Fisk. Det blir egentlig litt overflødig når hun forklarer at hun trives, men hun passer på å gjøre det litt uansett.

– Jeg er oppriktig takknemlig for at de ga meg muligheten, og for at de har utfordret meg og gitt meg mulighet til å jobbe med så mange ulike spennende prosjekter.

Ei travel dame

Før hun flyttet hit kjente familie og venner Sunniva som ei byjente, og hun forteller at det ikke var så mange som trodde hun skulle bli her da hun bestemte seg for å ta jobben.

– Det skjer jo selvfølgelig at jeg savner heimplassen min, men Ytre Namdal er et utrolig fint sted å bo. Jeg har et genuint ønske om at folk skal forstå det. Det er så gøy å kunne si at jeg jobber i Ytre Namdal. Jeg er stolt av det.

– Det hender at folk spør meg om hvorfor jeg vil bo her, og da koker det inni meg. Jeg vil fortelle alt sammen. Kom hit, så skal jeg vise fram alt.

Hun er engasjert. Og ivrig. Etter et tema kommer det fort opp et nytt. «Det må jeg si!».

Sunniva har nok forandret seg litt de siste årene, om ikke annet har det vært store forandringer rundt henne. Hun har gått fra å være ei byjente som aldri hadde tatt i en fisk eller sett et fiskemottak, til å ha en sentral rolle i fiskenæringa i Ytre Namdal. Noe mindre engasjert er det derimot vanskelig å tenke seg at hun noen gang har vært. For tida sitter hun i styret til Nord-Trøndelag havn, Skreifestivalen og næringsforeninga. I tillegg er hun styreleder i barnehagen.

– En kveld, to timer i uka er det bare meg. Da er jeg med og danser på dansestudioet. Jeg har ingen bakgrunn i dans, det er kun for moro. Og det er moro. Det er kjempeartig!

Ser for seg framtida her

Sunniva legger håret tilbake på høyre side, og lyser opp når hun begynner å snakke om tilbudene i regionen. Hun legger ikke skjul på at dette er noe hun er opptatt av.

– Det er mye som skjer her om du er flink til å oppsøke det og finne ting selv. Kanskje er det lettere for meg som kommer utenfra å se alt som skjer her. I alle fall virker det sånn noen ganger, sier hun.

– Jeg bidrar når jeg kan, og jeg er engasjert i ting som gir meg noe. Jeg tenker at det er viktig å bruke tida på det som gir noe igjen. Vi har jo egentlig ikke nok av tid.

For første gang i år skal familien tilbringe hele jula på Marøya, og det gleder hun seg til.

– Jeg sier ofte hjem om Oslo, men det er jo dette som er hjem for meg. Jeg ønsker at folk ser hvor bra det er her, og jeg kommer til å jobbe for at folk skjønner det.

Det er lett å få følelsen av at Sunniva er enda mer ytter- namdaling enn mange andre her. Hun setter i alle fall pris på plassen som om hun skulle vokst opp på stedet, og det virker ikke som at hun kunne skjule engasjementet om hun hadde prøvd. Det eneste som vitner om at hun kun har bodd her i seks år, er østlandsdialekta.

– Jeg ser for meg framtida her, og jeg synes det er bare positivt at dattera mi skal vokse opp i Ytre Namdal. Det er en god følelse å ha.