Livet jeg ikke planla

– La oss aldri få barn, sier jeg til mannen min over et barbord i New York.

Vi har tilbrakt to vakre våruker i byen med å lese bøker på ulike barer øst for East River. Selv om vi bor i en råtten leilighet, legger på oss fem kilo per dag og veit at vi er blakke når vi en gang kommer heim, har vi det fantastisk. Og vi bestemmer oss. Vi vil ha livet slik det er nå, ikke verpe, bygge og bo i et rekkehus utenfor Ring 2.



Det er et av de øyeblikkene hvor du er akkurat så lykkelig som du vil være. Når du ikke vil ha noe annet enn det du har. Ingen annen mann, ingen nye venner, ikke noen annen framtid. Det er ikke så ofte det skjer. En hel medieindustri prøver tross alt å overbevise deg om det motsatte.



For du skal ønske deg bedre sex, flere barn, mer sol og ny drømmebolig. Bare VG og Dagbladet forteller deg hvordan. Motebladene hyller de mest fantastiske kvinnene de vet – de som både klarer å trøkke ut en unge OG kle på seg kjoler fra TiMo by Pia Tjelta. I sosiale medier fins det bare ei oppskrift på lykke – den med rødvin i solnedgang, tær på sandstrand og ikke minst altså barn. Det fødes en prins og ei prinsesse på Facebook hver dag, og det er din jobb å gratulere med dagens under.

Innimellom debatterer vi. Bør man få barn eller bør man la være? Noen mener det ene valget er egoistisk, andre mener det andre er det. Noen drar opp biologiske behov, andre svarer med overbefolkning. Vi krangler så egg- stokkene fyker og kappes i å fordømme andres valg i higen etter bekreftelse for våre egne. Men er det egentlig egoistisk å ønske seg noe?

Fire uker etter at jeg og mannen kommer hjem fra New York, ringer barnevernet. Gutten vi har vært besøkshjem for i mange år trenger et fosterhjem, og de lurer på om han kan bo hos oss? Vi får to uker på å bestemme oss, men trenger ikke mer enn en dag. For hva sier du egentlig når noen du er glad i trenger litt mer av din trygghet og kjærlighet? Ikke nei i hvert fall.

Fire uker og fire dager etter at vi har bestemt oss for å være barnløse resten av livet, blir jeg og mannen heltids- foreldre til en femåring. Samme uke som jeg går ut i omsorgspermisjon, lanserer jeg boka Magnhild, som hyller livet uten mann og barn. Jeg forteller om mitt fine liv som barnløs på TV 2 og kommer heim til en betutta gutt som lurer på om jeg har glemt han. Det er ei tid prega av indre motsetninger. Hva lærer jeg av den? At liv ikke kan planlegges. Liv skjer.



Blant dagens selvrealiseringer kan man sikkert kalle valget om å få barn eller å la være for egoisme. Vi har en illusjon om at vi kan styre alt vi gjør. Men ingen mennesker er passive brikker i andres livsplaner, heller ikke barn. De skifter mening, blir syke eller får nye behov når det passer som dårligst, og det er ingenting vi kan gjøre med det. Det vi derimot rår over er hvordan vi forholder oss til andres valg.

Egoister er ikke de som jobber for sin egen lykke, men de som underkjenner andres. Jeg har møtt flere, først som barnløs og så som fostermor. Det var de som mente at jeg ikke hadde et full- verdig liv uten barn og de som syntes synd på meg fordi jeg ikke skifta bleier kontinuerlig. Det er de som mener jeg mangler noe som mor. Og de som spør sønnen min hvor den ekte mora hans er mens jeg står like ved sida av. Hvis det er noe jeg ønsker meg, så er det flere som ser at deres modell for lykke ikke nødvendigvis er den eneste som gjelder og som unner andre å finne sin vei selv om de er fornøyde med sin egen.

Vi ble ikke foreldre fordi vi ønsket det, men fordi noen trengte oss. Likevel angrer jeg aldri på at vi trossa egne valg. Ikke når sønnen ligger og sover på tvers i dobbeltsenga mens han sparker meg i hodet med dypt engasjement. Ikke når jeg står opp tidlig på søndager for å bli med han på fotballtrening i en iskald hall som rommer flere hundre høylytte barn. Ikke en gang når han tømmer ut alle hårproduktene og kremene mine i badekaret fordi han leker Georgs magiske medisin. Man angrer ikke på barn, man elsker dem så mye man kan. Noen ganger på tross av, men dog.



Akkurat nå sitter mannen min og sønnen min i en sofa i vårt kaotiske oppussingsprosjekt av en leilighet. Mannen er sur fordi det er lenge siden han har spist noe, men nekter å inn- rømme det. Sønnen har nettopp kasta opp halve middagen i ei slags trassig omgangssjuke og nå VIL han spille mer Playstation. Jeg har vondt i hodet. Og snart er det mandag.

Det er kanskje ikke et Facebook- øyeblikk. Men det er ett av de øyeblikkene hvor jeg er akkurat så lykkelig som jeg vil være. Jeg har den mannen jeg vil ha og den sønnen jeg vil ha – og de er begge perfekte. Det er ikke egoisme å nyte det. Det er bare livet. Det som skjedde og det som ble. Enten jeg planla det eller ikke.

 

Mer å lese på Namdalsavisa: