Tove-Mari Wester

Et vaskeekte slag

(Foto: Bjørn Tore Ness)

Foto: Bjørn Tore Ness

Jeg vil slå et slag for oss renholdere, og for at vi hver eneste dag må holde ut med sånne som deg. Jeg er så lei av at du alltid mener jeg står i veien for deg og dine arbeidsoppgaver - men at du i alle fall ikke har gått tre eller flere år på universitetet for å moppe gulvet, tørke støv eller tømme søppel. Jeg er så lei sånne som deg, som forventer at hele institusjonen skal være ferdig vasket før du tidlig på morgenen kommer på jobb, slik at jeg resten av dagen slipper å stå midt i veien for deg og dine arbeidsoppgaver. Jeg kan bare opplyse deg om en ting - du står også i veien for meg og mine arbeidsoppgaver hver eneste dag. Men du hører ikke meg klage, fordi din jobb er jo tross alt mye viktigere enn min. Eller, er den egentlig det?

La oss ta det fra begynnelsen, slik at du om mulig kan forstå meg og mine tanker rundt sånne som deg, litt bedre:

Du hører meg kakke forsiktig på døra, og du hører meg når jeg spør om jeg så vennligst kan få komme inn og utføre mine daglige renholdsrutiner. Du ser på meg og ser deg rundt, jeg hører deg bare stønne ifra deg et sukk før du forteller meg at nei, det hadde vært fint om du kan komme tilbake litt senere - fordi du har det så fryktelig hektisk på denne tiden av døgnet. Jeg sier ikke imot deg. Jeg bare beklager forstyrrelsen, tar med meg vasketralla mi og prøver meg på neste rom. Bedre lykke neste gang. Men du skal bare vite det, kjære viktige fantastiske deg. At jeg har det også fryktelig travelt på denne tiden av døgnet. Jeg har det også travelt resten av dagen - og det er ikke fordi jeg må vaske en hel institusjon, men fordi jeg vet at jeg også resten av dagen må ta til takke med flere sånne som deg, som forteller meg at jeg heller må komme tilbake litt senere.

Jeg er så lei av sånne som deg, som forteller meg hvordan jeg skal gjøre jobben min. Du forteller meg at det ikke kommer til å bli rent når jeg drar over gulvet med tørrmoppen min, og du forteller meg at i går ble det faktisk ikke vasket her. Da kan jeg bare fortelle deg, kjære viktige fantastiske menneske - at jeg gikk hjem med dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde tid å rengjøre ditt kontor, av den enkle grunn fordi jeg faktisk aldri rakk å komme tilbake litt senere slik du ba meg om. Også spør jeg meg selv om hvorfor du ikke bare for en gangs skyld kunne legge bort det viktige papirarbeidet ditt - og bare la meg slippe til. Men jeg sier aldri noe. Fordi din jobb er så tydelig mye viktigere enn min.

Jeg er så lei sånne som deg, som ber meg om å forlate rommet - ta med meg vaskeskaftet mitt, mikrofiberkluten min og det falske smilet mitt - fordi du skal ta en blodprøve av pasienten din. Vet du hvem som gikk og hentet et glass med vann til pasienten din noen minutter før du kom inn, fordi pasienten så tydelig og frustrert fortalte meg at du aldri hadde tid til å komme? Vet du hvem som akkurat har sittet ved siden av sengen til din pasient, snakket om været og alt annet som din pasient følte var viktig å snakke om - og kanskje mest av alt, en avledning fra den ukjente og utrygge tilværelsen på denne institusjonen? Det var meg det. Vaskedama. Jeg som alltid står i veien for dine arbeidsoppgaver, dine rutiner og dine daglige gjøremål. Jeg som alltid er et irritasjonsmoment i din hverdag på jobb. Jeg som står der og vasker gulvet med tørrmoppen du mener er helt urimelig. Det var meg det. Jeg var der når du ikke hadde tid. Og nå kommer du altså her, ber meg om å forlate rommet - fordi din jobb tross alt er mye viktigere enn min.

Du er så drit lei sånne som meg, at du titt og ofte forteller meg at du ikke forstår hvorfor jeg i alle dager gidder gå her hver eneste dag med vasketralla mi. Du kunne aldri vasket fra syv om morgenen til klokka tre på ettermiddagen. Du forteller meg at jeg heller burde blitt sykepleier, jeg er jo så flink med folk - sier du. Da kan jeg bare fortelle deg det, kjære fantastiske sykepleier, at jeg prøvde meg på den utdanninga jeg også. Men jeg la det hele ifra meg, og vet du hvorfor? Fordi jeg ikke fant det interessant for fem flate øre. Og jeg forstår heller ikke at du gidder. Men jeg spør aldri deg om det samme. Jeg forteller aldri deg at du heller burde bli noe annet, få deg en annen jobb - og kanskje melde deg på et smilekurs eller to. Vet du hvorfor jeg ikke forteller deg dette? Fordi selv om jeg ikke fant det interessant å bli sykepleier, så ser jeg hvor viktig jobb du gjør for alle rundt deg. Jeg ser hvor dyktig du er, og jeg ser at du gjør en forskjell. Det eneste jeg kunne ønske meg av deg, at du også så meg og den viktige jobben jeg gjør.

For hvem skulle ellers gjort min jobb? Du har jo tross alt ikke gått tre år eller mer på universitetet for å moppe gulvet, tørke støv eller bære ut søpla.

Noen dager går jeg hjem med dårlig samvittighet fordi jeg iløpet av mine åtte arbeidstimer ikke rakk å bli ferdig med å vaske et av dine kontor, eller et av dine pasientrom. Men så vet jeg at også du går hjem med dårlig samvittighet fordi du ikke hadde tid til å sette deg ned på sengekanten til en av dine pasienter for å snakke om været og alt annet pasienten betraktet som viktig - men så trøster jeg meg med at selv om jeg ikke hadde tid til å vaske ditt kontor, så tørket jeg tårene og hentet vann til din pasient.

Vi er ganske like, vi to. 

Mer å lese på Namdalsavisa: